Flere bilder...
Enda flere bilder...

PERU: Colca Canyon 03.02.2001
Fra Nazca tok vi nattbussen til Arequipa, som ligger helt sor i Peru. Bussturen lignet mye paa den forrige, men paa denne strekningen var veistandarden bedre. Naar vi forst har innsett at det ikke er ventilering paa bussene, saa maa vi innrette oss best mulig ved vinduet og haape at det kan aapnes. Det er ganske utrolig. De har forholdsvis "moderne" busser, blant annet Volvo, men der det er lys og ventilasjon over hvert sete har de rett og slett fjernet ventilasjonsanlegget. Bussjaaforen med venner har egen cockpit frammerst og ser ut til aa bry seg svaert lite om hva som skjer der bak.

Du har ikke saa mange oppgaver som bussjaafor. Du skal kjore bussen fra A til B og passe paa at det er nok bensin. Den siste oppgaven var visst litt for krevende for vaar sjaafor. Utpaa morgenkvisten stoppet plutselig bussen midt oppe paa fjellet og etter en stund fikk vi vite at den var tom for bensin. Da var det en time igjen til Arequipa. Vi stod der i tre timer for vi var i gang igjen, og ankom Arequipa sent paa formiddagen.

Vi hadde sett oss ut et hostel i reiseguiden vaar og ba drosjesjaaforen kjore oss dit. Vi kjorte til gata, men hostelet var visst ikke i drift lengre i folge sjoforen. Heller ikke den andre plassen paa lista vaar var i drift i folge sjoforen, men han visste om et annet sted som var veldgi bra og billig, og plutselig var vi paa vei dit. Det var aalreite rom og vi sjekket inn.

Der ble vi kjent med en hyggelig kar med det typiske periuanske navnet Johan. Faren hans hadde oppkalt ham etter fotballspilleren Johan Creuff. Han jobbet litt for hotellet og litt for et reisebyraa. Han fortalte oss litt om Arequipa og om turer som reisebyraaet kunne tilby. Vi bestemte oss for aa bli med paa en 3-dagers trekking tur i Colca Canyon. Det er et omstritt sporsmaal om den er verdens dypeste, men den er iallfall dyp. Vi tok en rolig dag i Arequipa for vi la ut paa det store eventyret.

Det ble ikke mange timene sovn den natta. Allerede klokka 01.15 maatte vi opp. Sovnige trasket vi ut til den ventende drosjen som skulle kjore oss til busstasjonen. Denne bussen var ikke saerlig ulik de andre peruianske bussene vi har tatt. Den var fylt til randen, folk stod over alt, og som de andre manglet den ventilering. En typisk peruiansk buss med andre ord.

Den var virkelig typisk paa alle maater. Akkurat som paa bussen til Pisco satt bussjaaforen i sitt eget lille avlukk og stoppet og kjorte akkurat naar det passet ham. Dette til stor fortvilelse for et par damer som under en liten "tissepause" satt bak et skur noen hundre meter bak bussen. For akkurat mens de gjorde sitt fornodende, fant bussjaaforen ut at naa ville han kjore. Og nettopp det gjorde han. De to stakkars damene fikk et svare strev med aa faa paa seg buksa. Den ene kom aldri saa langt at hun fikk buksa helt paa seg, og kom halsende etter bussen med buksa ned paa knaerne. Skal du paa busstur i Peru bor du enten gjore fra deg paa forhaand, eller holde deg hele veien.

Det er ikke saa enkelt aa faa sove paa disse bussene, men omsider greide vi aa faa litt blund paa oynene. Men det skulle ikke vare lenge. Klokken 05.30 braavaknet vi til et underlig leven. Forst hortes det ut som en flokk katter i parringstid, bare hoyere og mer smertefullt. Men det viste seg aa vaere et gammelt videoopptak av den lokale varianten av Melodi Grand Prix. Forste trodde vi det var en slags, eller en stygg form for svart humor, men neida, dette var ingen spok. Her var det lokale innslag med "typisk folkemusikk" (eller kattepine) som faar vaar kjaere Sputnik til aa hores ut som selveste Pavarotti. Vi visste ikke helt om vi skulle le eller graate.

Tor Erik forsokte forgjeves aa pakke det som var av gensere, jakker og puter over hodet i haap om aa faa sove en liten time til. Men det var rett og slett nyttelost. Det var umulig aa slippe unna. Som ikke "musikken" var ille nok i utgangspunktet, stod til alt overmaal volumet paa full guff og hoytalerne spraket og knatret. Naar vi endelig slapp ut av bussen ca 2 timer senere, kunne vi knapt staa paa bena.

Like etter at vi hadde kommet fram kom guiden vaar litt smaa stresset bort til oss. "Bolsa de dormir?", "Bolsa de dormir?", som betyr "soveposen?", "soveposen?" spurte han oss flere ganger mens han trodde frem og tilbake. "Si, si" svarte vi, soveposen hadde vi nemlig under kontroll. Men det viste seg at det var ikke vaar sovepose han pratet om. Det var hans. Og det var ikke sovepose i det soveposetrekket, men derimot all maten vaar for hele 3-dagers turen. Med ett stod vi der, gruppa paa 6 i en knottliten landsby, klar for 3-dagers trekkingtur, men uten mat. Noen hadde tydligvis sett enorm verdi i det de trodde var vaar sovepose og stjaalet denne.

En times tid senere var vi underveis. Guiden hadde faatt tak i ny mat og et esel, saa naa kunne turen starte. Eseler kan som kjent vaere ganske sta, og vi hadde ikke gaatt lenge for dette eselet begynte aa markere seg. Det brydde seg katta i om det fikk beskjed om aa gaa til hoyre eller venstre, det gikk akkurat dit det passet det. Etter at det stakk av den femte gangen, og guiden maatte lope langt innover en slette etter det, var det stopp. Nok fikk vaere nok.

Utrolig nok befant broren til guiden seg ogsaa ute paa sletta paa dette tidspunktet. Ramishio (guiden vaar) fikk saavidt oye paa broren langt i det fjerne, og etter mye om og men, greide han aa faa broren til aa komme bort til oss. Broren hadde et storre og mer samarbeidsvillig esel med dreadlocks, som vi fikk med oss videre. Gruppa vaar bestod naa av Gary fra Canada, Christian og Kati fra Tyskland, guiden vaar Ramishio, oss to og det samarbeidsvillige eselet som var i naer slekt med Bob Marley.

De neste tre timene brukte vi sju paa aa sirkle oss ned til bunnen av Canyonen. Vi gikk langs smale stier nedover den stupbratte fjellsiden. Langt, langt der nede kunne vi skimte elva i bunnen av Canyonen. Stiene gikk fram og tilbake, fram og tilbake, langs fjellsiden. Christian var av det mer spirituelle slaget og ville "fole jorda" under beina sine. Saa han gikk for sikkerhetsskyld barbeint hele veien ned (!). Naar vi omsider kom ned saa det ut til at han hadde faatt nok foling med jorda, for da tok han paa seg skoene igjen.

Der nede spiste vi en kjapp lunsj, for det bar oppover fjellsiden paa motsatt side. Det forste stykket var ikke spesielt bratt og det gikk radig, men etter hvert ble det brattere. Hele formiddagen hadde vi hatt straalende sol, men ogsaa dette var i ferd med aa endre seg. Skyene tettet seg til over oss, og ganske snart kom ogsaa regnet. Den siste halvtimen var ganske slitsom, da regnet det mye og det gikk bratt oppover. Gleden var stor naar vi kom fram til en liten "landsby" (5 hus) og kunne soke ly og faa oss litt mat.

Egentlig skulle vi fortsette videre til en annen landsby etter vi hadde spist, men fordi regnet aldri gav seg ble vi vaerende i denne. Vi ble innlosjert i noe som vi antar til vanlig var en slags redskapsbu. Der hadde de lagt en dross med pledd over ei skikkelig brei hylle, noe som ble til en noe hompette, men likevel, fin seng til oss. Det var skikkelig primitive forhold i denne "landsbyen", ikke strom eller innlagt vann, og en interessant "friluftsdo". Vi syntes igrunnen dette gjorde alt mer spennende, det skulle jo vaere en "adventure" tur, og det ble det virkelig. Det at maten vaar ble stjaalet gjorde ogsaa til at turen ble mer "adventurious", fordi i den lille landsbyen Ramishio kjopte ny mat hadde de ikke noe kjott, dermed ble vi vegeterianere de neste tre dagene.

En gang i aaret er det en to-dagers fiesta nede i Canyonen, og det var utrolig nok disse dagene. Det er tydeligvis en etterlengtet begivenhet fordi de starter allerede i 7-tiden om morgenen, og holder paa til 4-5 om natta. Riktig saa tidlig opp var ikke vi. Men i 8.30 tida stod vi opp, noe stol etter aa ha ligget i 10 centimeters helling i fjossenga, men ellers i god form. En time senere var vi nok en gang paa vei oppover fjellsiden, naa paa vei opp til en liten landsby som heter Taypay.

Det er et utrolig flott landskap aa gaa i. Gronnt og rikt paa plante- og dyreliv. Flere steder underveis kunne vi stoppe aa plukke utsokte paerer fra traerne. Kaktusser var det ogsaa mange av, store kaktusser med frodige frukter. Liv-Astri ble svaert begeistret for kaktusfrukten som smaker neste som en krysning mellom vannmelon og aprikos. Mens vi stod der kunne det passere en flokk lamaer. Det er virkelig en helt annen verden.

I Taypay hadde de allerede holdt det gaaende noen timer naar vi kom dit saann i 12-tiden. Folket var samlet rundt Plaza de Armas. Der byttet to orkestre paa aa spille, mens de innfodte danset paa plassen i sine tradisjonelle drakter. Det var utrolig flott aa se paa. Ikke alle danset like mye. Et par lokale helter var mest opptatt av aa tomme en femliters dunk med noe som saa ut til aa vaere solevann, men som visstnok var den lokale hjemmebryggen. En av disse forelsket seg pladask i Liv-Astri. Hun fikk det svare strev med aa holde denne noe ustoe sjarmoren i slutten av 50-aarene paa saann nogenlunde avstand.

Noen timer senere var vi tilbake i vaar egen lille "landsby". Der pakket vi sammen sakene vaare og spiste vegeterianer lunsjen vaar. Saa gikk vi videre paa vei mot Malata, den andre landsbyen i Canyonen med litt storrelse paa.

Akkurat i det vi kom fram dit begynte det aa ausregne, men det saa ikke ut til aa hefte de lokale spesielt. Ganske snart begynte en storre prosesjon. Presten gikk forst, og bak bar de et stort skrin dekorert med blomster og med en Mariafigur paa toppen. I hvert hjorne av plassen stoppet prosesjonen og presten sa noen ord, og de ba en bonn. Under hele sermonien spilte orkestrene for full musikk, og det ble sendt opp fyrverkeri. Tilslutt forsvant hele prosesjonen inn i kirken igjen.

Saa fortsatte festen. Orkestret spilte opp og dansen var igang. De fleste bar sine lokale drakter, baade menn og kvinner. Kvinnene hadde 3 skjort utenpaa hverandre i vakre farger, og overdelen og hatten hadde vakre broderier og perler. Bare hatten kostet visst en maanedslonn. Mennene hadde ogsaa skjort, men de hadde annerledes overdel og hatt. Folk var tydligvis glad i aa danse. Menn og kvinner, gammel som ung, ble med i dansen. Et annet kjennetegn ved folket her, er deres utholdenhet. Skal man forst danse, danser man gjerne mange timer i strekk. Vi stod der aa saa paa dem og spiste lokale kaker i et par timer, og det var visst vi som var mest slitne og klare i beina saa det ut for.

Tilslutt maatte vi begynne aa rore paa oss om vi skulle komme frem til oasen i bunnen av Canyonen for morkets frembrudd. Det var godt aa gaa nedover den vakre dalen i skumringen. Regnet tidligere hadde vasket alt og det luktet jord og blomster, og fuglene kvitret i traerne.

Naar vi naadde oasen var det morkt og vi fomlet oss frem til bungalowen vaar. Det var en bambusshytte med en seng. Det var riktig saa fint. For vi la oss spiste vi middag som Ramishio ordnet til oss. Vi gikk og la oss tidlig for neste dag skulle vaere den toffeste dagen.

Klokka 04.00 om morgenen maatte vi opp. Sola hadde enda ikke staatt opp, saa vi fomlet rundt i morket for aa faa pakket sakene vaare. Etter en rask frokost la vi avgaarde. I lopet av disse morgentimene skulle vi gaa fra bunnen av Canyonen og omtrent rett oppover i tre timer, til landsbyen Cabanaconde. Vi begynte aa gaa med friskt mot, men det var tungt, tungt, tungt. Vi stoppet med jevne mellomrom for aa faa igjen pusten. Omtrent halvveis fikk Tor Erik plutselig ny energi, og spratt oppover fjellsiden som en hver annen innfodt, mens vi andre slet videre bak eselet og guiden.

Tilslutt naadde vi toppen, og etterhvert landsbyen. Liv-Astri var ganske sliten da hun dumpet ned paa fortauet paa Plaza de Armas. Hun hadde i lopet av de siste timene tilbakelagt antageligvis den toffeste strekningen hun hadde gaatt i hele sitt liv, og klokken var 08.45 om morgenen. Det hele var ganske merkelig.

Vi kom oss paa bussen og var snart paa vei tilbake til Arequipa. Det hadde vaert noen utrolig flotte dager, og slitne og fornoyde med oss selv sovnet vi paa bussen.

Flere bilder...

PERU: Nazcalinjene 29.01.2001
Allerede i Pisco hadde vi faatt ordnet et opplegg for aa faa med oss hoydepunktene i Nazca. Etter vi hadde vaert paa havsafari i Paracas dro vi med buss til Nazca.

Nazca er kjent for Nazca-linjene. Paa pampasen sor for Nazca er det utrolig tort, og det har visstnok ikke regnet her siden siste istid. Tiltross for dette var det en indianerkultur som slo seg ned i dette omraadet. Nazca folket var helt avhengig vannet som kom ned fra fjellene i regntiden. De laget bronner som de samlet vannet i. Nazca folket etterlot seg keramikk og tekstiler av helt spesiell kvalitet, monstre og farger, men det virkelig spesielle med dette folket er de gaatefulle Nazca-linjene.

Meningen med disse linjene er fortsatt et mysterium. Linjene er gravd ut paa pampasaen og danner figurer, noen paa over 150m i diameter. Det er flere teorier om linjenes betydning, men de var etter all sannynlighet brukt som en del av sermonier. Det underlige er at det er bare fra luften man virkelig kan se figurene...

Vi ankom Nazca om kvelden og ble innlosjert paa et fint hotell. Vi ble hentet 7.30 neste morgen med beskjed om aa spise frokost naar vi kom tilbake. Da vi ankom flyplassen og kontoret til turoperatoren fikk vi etter en stund se en film som presenterte Nazcafolket og linjene. Videokassetten var nok spilt et par ganger for ja, og det bar baade lyden og billedkvaliteten preg av. Men vi fikk med oss hoydepunktene tror vi.

Etter litt mer venting ble vi omsider tatt med ut til flyplassen. Klokken var naermere 10.30, og ikke 8.00 som avtalt, naar vi steg ombord i flyet. Paa det tidspunktet var vi litt smaasure for at vi ikke hadde faatt lov til aa spise frokost forst.

Vi krop inn i det lille flyet. Det var plass til fire personer inkludert piloten. Det vaar en deilig folelse aa lette og fly over bebyggelsen. Vi naermet oss rask pampasen og fikk et kart over omraadet hvor man kunne finne de ulike figurene. Det var en spesiell opplevelse aa se disse figurene som var laget for 700 aar siden, og som Nazcafolket selv aldri hadde faatt sett.

Piloten sirklet rundt hver figur og forklarte, slik at vi skulle faa ta fine bilder og se hva det var. Etter noen faa figurer begynte Liv-Astri aa bli litt "sjosyk", mens Tor Erik storkoste seg. Hun var ikke saa rent lite glad for at vi hadde hoppet over frokosten, akkurat da. Etter flyturen ble vi kjort tilbake til hotellet hvor vi spiste litt frokost, for det var tid for "city tour".

Forst kjorte vi langt ute i odemarken. Dette omraadet hadde vaert gravplass for kulturene i omraadet. Mye var odelagt av gravrovere som plyndret gravene for tekstiler og keramikk, men endel graver hadde de greid aa bevare. Det var tradisjon aa mumifisere likene, og paa grunn av sanden og det utrolig torre klimaet var baade kroppene, keramikken og tekstilene veldig godt bevart. Det var familiegravsteder, og innholdet fortalte oss om sosialbakgrunn, kultur osv. Ansiktene var alltid vendt mot soloppgangen hvor det nye livet ventet.

Etter bosoket paa gravplassen dro vi tilbake til byen hvor vi besokte et pottemakeri. Der fikk vi demonstrert hvordan Nazcafolket laget keramikken sin. Og selvsagt sjansen til aa kjope noe av denne keramikken.Siste post paa programmet var aa besoke en bedrift som utvant gull. Den var drevet av gruvearbeidere som tok med seg det de hadde tatt ut av gruvene ned til byen for aa utvinne gullet.

Det var ganske merkelig aa se. Forst knuste de steinene til grus, saa hadde de grusen over i en neddypning i jorda og blandet i vann og kvikksolv. Oppi der var det ogsaa en stor stein som en mann klatret opp paa og begynte aa rugge fram og tilbake for aa knuse grusen til finstov. Gullstovet ble bundet opp i kvikksolvet og sank til bunns. Deretter ble solevannet tappet ut. Kvikksolvet og amalganet som naa var dannet ble skilt, og man fikk gullet ut av amalganet.

Det som var ufattelig for oss var at de arbeidet med alle disse stoffene uten noen form for beskyttelse. De brukte sine bare hender og fotter. Ved aa arbeide slik kunne de max klare en 5-10 aar for de ble syke og antakeligvis dode. Dessverre var pengene i nuet alt for viktig til aa tenke paa helsen om 10 aar.

Det hadde vaert en dag med mange opplevelser, og vi hadde laert mye om folket som levde her for 700 aar siden, og de som lever her i dag.

PERU: Havsafari utenfor Pisco 27.01.2001
Litt ut paa dagen greide vi omsider aa komme oss ut av senga. Det var et enormt kultursjokk aa spasere rundt i gatene i Pisco. Som aa komme til en helt ny verden. Fra aa vaere i lille fredelige og vennlige Huancavelica til aa komme hit hvor det var stor trafikk, selgere overalt, og taxisjaaforer som ropte etter deg eller tutet paa deg hvor enn du gikk. Vi folte oss som levende dollartegn. Alle skulle ha tak i oss for aa selge oss noe. Det var rett og slett saa utrivelig at vi vurderte aa dra videre igjen samme dag.

Heldigvis ble det ikke slik. I stedet bestemte vi oss for aa dra paa havsafari neste dag, og heller dra videre den kvelden. Det er vi veldig glad for. Havsafarien var virkelig en fantastisk opplevelse. Vi dro med minibuss fra Pisco til Paracas, en liten fiskelandsby. Derfra dro vi med en liten motorbaat ut mot Ballestas oyene. Hele dette omraadet er et naturreservat. Paa veien ut dit stoppet vi ogsaa ved Candelebra, som er en gigantisk figur risset inn i fjellsiden. Tidligere brukte folk i omraadet dette landemerket til navigering til sjos.

Vi fortsatte ut i taakehavet. Etter en halvtimes tid kunne vi se oyene og taaka lettet, og det ble straalende sol. Det var huler og bueganger paa oyene. I det vi naermet oss kunne vi hore brolene fra sjolovene som laa inne i buegangene. Det var store flotte dyr, spesielt hannene. Vi kjorte videre og fikk tatt utallige fuglefjell naermere i oyesyn. Det var et voldsomt fugleliv paa oyene. Tidligere hadde de gjort det stort paa aa selge fugleskiten som gjodsel, og det var fortsatt noe drift her.

Det hele var som et sjoroverlandskap tatt ut av Peter Pan. Det var huler, passasjer og tunneler overalt, men her var det fuglene og sjolovene som regjerte. De storste sjolovene hadde flokker med hunner rundt seg. Her var det storrelsen som gjaldt. Kom det en annen hanne og provde aa kapre noen av hunnene, ble det braak.

Vi fikk ogsaa besokt barselsklinikken. Det var den stranden hunnene svomte inn til naar de skulle fode. De foder en unge hver i aaret. Her var det full aktivitet, og vi fikk oye paa noen sote smaa.

Det er til og med noen smaa pingviner der ute. De satt paa en klippe og kikket paa oss, og var veldig sote. Vi kunne godt ha tenkt oss aa ta med en hjem.

Saa bar det inn mot land igjen. Der tok vi straks bussen tilbake til Pisco. Vi forhorte oss litt rundt for aa finne buss til Nazca, og lopet av kort tid var vi paa vei videre.

PERU: En vannvittig busstur 26.01.2001
Veien mellom Huancavelica og Pisco er av det mer tvilsomme slaget. Det fikk vi merke naar vi troppet opp paa busstasjonen i Huancavelica med all bagasjen vaar. Bussen dukket nemlig aldri opp denne dagen. Saa vi ble pent nodt til aa ta en natt til i Huancavelica og prove igjen neste dag.

Neste dag gjorde vi et nytt forsok. Denne gangen var vi heldigere. Etter mye om og men greide vi aa faa broytet oss igjennom et 50-talls selgere som hadde inntatt midtgangen i bussen, og fram til setene vaare. Der satt det selvsagt allerede noen, saa vi maatte broyte ut igjen og ta kontakt med sjaaforen. Det hele endte med at vi fikk nye plasser, hvor det ogsaa satt noen fra for, men disse jaget sjoforen bort.

Dette busselskapet lever tydeligvis etter mottoet "the more, the merrier". For idet vi forlot Huancavelica var det naermere 100 personer i bussen, og det i en buss som er beregnet paa maks 50 personer. Folk stod over alt, tett i tett, som sild i tonne. Til alt overmaal var det ingen form for ventilering i denne bussen. Det fantes noen luker og vinduer som kunne aapnes, men ingen gjorde det. Og vaart vindu var selvsagt kilt fast. Saa bussen var naermest hermetisk lukket. Det var til og med en vegg med dor inn til sjoforen, slik at man skulle vaere helt sikker paa at det ikke kom inn noe luft. Allerede for vi forlot Huancavelica var var vinduene neddugget av kondens. Det var saa ille at det rant fra taket. Og vi skulle tilbringe de neste 10 timene i denne bussen...

Etter ikke mer enn 5 minutters kjoring fant vedkommende passasjer som satt foran Tor Erik ut at han som eneste mann i hele bussen skulle legge ned setet sitt. Tor Erik er ca 3 hoder hoyere enn den gjennomsnittlige Peruianer og befant seg naa med knaerne langt inne i ryggen paa setet foran. Dette irriterte tydligvis han som satt foran. Saa med ett braasnudde han seg og gav Tor Erik en skikkelig skyllebotte paa spansk. "Ka mene du ae ska gjor da?" svarte Tor Erik tort og pekte paa beina sine. Uten aa gjore saerlig inntrykk paa den lille Peruianeren.

Denne veien er som nevnt av det mer tvilsomme slaget. Den gaar fra Huancavelica som ligger ved 3800 meters hoyde, til Pisco som ligger ved sjoen. Den kan nesten beskrives som en ti-timers tur ned Trollstigen. Bare at veien er enda smalere, og her finnes det ikke asfalt. Det er grusveie hele veien, og man maa i tillegg passere et par hjemmesnekrede bruer. Veien er faktisk saa smal at enkelte steder greide ikke bussen svingene. Dette var de tydeligvis vant med, fordi de hadde forlenget veien med ca 100 meter og en liten snuplass. Dit kjorte bussen, og etter mye om og men, fikk den rygget seg slik til at den fikk snudd og kjort tilbake og fortsatte nedover.

Morket kom fort, og med morket kom ogsaa taaka. Taaka var veldig tett og det var faa meters sikt. Gatelys, veipinner, autovern og slikt er visst regnet for overflodig i dette landet selv paa utsatte strektninger som denne. Men forholdene saa ikke ut til aa paavirke sjaaforen i searlig stor grad. Bussen humpet avgaarde i samme tempo.

Det var ikke saa enkelt aa faa sove, men etterhvert blundet vi av noen minutter. Naar vi vaaknet igjen etter et kvarters tid stod bussen helt stille. Det viste seg at de drev aa skiftet hjul paa bussen. Om det skyldtes punktering eller om det opprinnelige hjulet rett og slett hadde falt av er ikke godt aa si. Naar det kommer til busser i dette landet er det ingenting som overrasker oss lengre.

Omsider fikk de orden paa hjulet og turen gikk videre. Men det gikk ikke saa langt. Bare etter noen hundre meter matte vi stoppe igjen. Da hadde de prestert aa kjore fra ei dame med en liten unge paa armen! Heldigvis hadde hun ogsaa med seg en gutt paa 11-12 aar som greide aa springe opp bussen og faa stoppet den.

Ved elleve tiden saa ting ut til aa ordne seg. Bussen stoppet i en landsby og halvparten av passasjerene gikk av. Dette saa jo bra ut. Men neida, for vi forlot landsbyen var det om mulig enda mer folk paa bussen. Liv-Astri hadde i tillegg til bagasje mellom beina, naa en indianergutt liggende inntil beina og en indianerbestemor paa armlenet. Hun var ikke spesielt fornoyd.

Flere bilder...

PERU: Huancavelica 25.01.2001
Naa befinner vi oss i Huancavelica, en rolig fjellandsby 3800 meter over havet. Det flotteste stedet vi har vaert til naa. Byen preges av mange bygninger fra kolonialtiden, og ikke minst av de hoye fjellene som omgir den. Etter en ukes tid i de relativt hektiske og trafikkerte byene Lima og Huancayo, var det veldig godt aa komme hit.

Folk er utrolig vennlige her. De vil gjerne komme i kontakt med oss, og slaa av en prat. Spesielt barna er veldig nysgjerrige og sote. De ser med store morke oyne opp paa oss bleike nordmenn, og smiler fra ore til ore.

Det er visst ikke saa ofte det kommer reisende hit, saa folk er veldig opptatt av oss. Vi blir visst sett paa som en aldri saa liten kuriositet. Flere ganger har folk spurt om de ikke kunne faa ta bilde av oss sammen med barna deres. Det er nettopp det som gjor denne byen saa sjarmerende. Det finnes ikke turister paa mils omkrets, saa man faar et mye naerere mote med folk.

For ikke mer enn 6-7 aar siden var det umulig aa komme seg til denne delen av Peru. Da var omraadet kontrollert av gerilijaen. Men etter en rekke arrestasjoner av lederne for gerilijaen paa midten av 90-tallet, gikk det hele i opplosning.

Som nevnt omgis denne byen av mektige fjell. Langt, langt oppe i den ene fjellsiden ligger det et lite kapell. I gaar la vi ut paa en liten eskusjon opp dit. Maa aerlig innromme at kondisen ble satt paa prove i denne tynne fjelluften. Men etter mange, og lange, pust i bakken, naadde vi omsider kapellet. Det var et flott lite kapell bygd inn i fjellveggen. Og det var en fantastisk utsikt over byen, og fjellene som omgir den.

Oppe ved kapellet motte vi ei lokal jente som studerte spansk ved universitetet i byen. Hun var helt propell, og greide aa overbevise Tor Erik om aa bli med enda hoyere opp. Der skulle det vaere et storre kapell. Liv-Astri ble vaerende igjen for aa samle krefter til nedfarten, mens Tor Erik og jenta forsvant oppover fjellsiden.

Jenta spratt oppover fjellsiden som ei lita fjellgeit. Tor Erik forsokte forgjeves aa holde folge med henne, men ble fort hengende etter. Omsider naadde han toppen, med puls paa godt over 160 og litt smaasvimmel. Ikke mange sekunder etter kom fjellgeita vaar sprettende igjen. Hun kunne fortelle at det var noen fantastiske inkaruiner enda litt lenger opp, nesten like flotte som selveste Machu Pichu! Svak som han var for denne sote fjellgeita, lot han seg overbevise nok en gang, og fortsatte videre oppover, naa paa egenhaand. Det var et stykke til den forste ruinen, og luften ble bare tynnere og tynnere. Men de 6-7 turene paa Nautilus Treningsstudio kom virkelig til nytte, og stolt som en hane kunne Tor Erik omsider nyte utsikten fra ruinen. Da laa pulsen tett opp mot 200 og beina var rimelig gelê. Den sote fjellgeita hadde sagt at bare et lite stykke fra denne ruinen skulle det vaere noen store flotte ruiner. Saa uten helt aa ha faatt igjen pusten fortsatte Tor Erik videre oppover.

Som nevnt var luften ganske tynn, pulsen relativt hoy, og beina helt gelê. Saa det gikk ikke saa mange metrene for Tor Erik befant seg paa bakken krypende oppover fjellsiden, saa svimmel at han ikke kunne staa paa beina. Da angret han bittert paa at han hadde latt seg sjarmere av den sote fjellgeita. Men han kom seg likevel opp til en slags hoyde, og kunne se utover en flott dal hvor det iallefall var ên stor ruin, og det fikk vaere nok.

Paa vei ned igjen, fikk han oye paa en lama. Det er ikke godt aa si om det var den tynne fjelluften som var utslagsgivende eller om noen hadde lurt i ham coca-blader. Men han fikk iallefall for seg at han skulle forsoke aa fange lamaen.

Selvtilliten var kunstig hoy i det han galloperte nedover fjellsiden etter lamaen. Overbevist om at timene paa Nautilus hadde gjort ham minst like kjapp som en skropelig lama. Det gikk ikke saa mange minuttene for det viste seg at dette var vanskeligere enn forst antatt. Han maatte til slutt bite i det sure eplet. Lamaer er rett og slett kjappere enn de ser ut for. Dessuten var den sokk vekk naa, og det var paa tide aa komme seg ned igjen.

Vi har hatt noen kjempeflotte dager i Huancavelica. De utrolig vennlige folkene, de fantastiske omgivelsene, fjellturen og lamajakten har gitt oss minner for livet.

Flere bilder...

PERU: Huancayo-Huancavelica 23.01.2001
Akkurat naa naar vi skriver dette sitter vi paa et gammelt dieseltog fra like etter krigen, og homper avgaarde til fjellandsbyen Huancavelica. Vi er omgitt av et helt fantastisk landskap. Toget gaar gjennom en slags canyon. Rundt oss er det hoye gronnkledte fjell, hvor vi kan skimte smaa aakerlapper hoyt oppe i fjellsidene. Sola skinner himmelen er nesten morkeblaa. Vakkert. Dette lar seg vanskelig beskrive, det maa oppleves.

De siste par dagene har vi tilbragt i Huancayo, en fjellby som ligger ved 3300 meters hoyde. Turen opp dit var ogsaa ganske spektakulaer. Vi skranglet avgaarde fra Lima med buss oppover fjellsidene. Paa det hoyeste var vi neste 5000 meter over havet. De 30 milene mellom Lima og Huancayo tok 9 timer, og kostet den nette sum av 75 kroner for oss to tilsammen. Kan ikke akkurat klage paa prisen.

Vi laerer stadig mer spansk, og synes etterhvert at vi er blitt ganske flinke. Men selvtilliten fikk en lite skudd for baugen den dagen vi skulle reise fra Lima. Med en blanding av Spansk, Engelsk og Trondersk, skulle vi forsoke aa kjope bussbilletter til Huancayo. Det gikk veldig greit fram til Tor Erik skulle forhore seg om det var spesielle student rabatter paa billettene. "Costa student?" hortes naturlig ut for den kalde nordboeren. Damen bak skranken rynket litt paa nesen, saa vi skrev det ned paa en lapp. "Ah, Si" kom det fra henne, og like etter stod vi der med to billetter, en det stod "Liv-Astri Finnes" paa, og en det stod "Costa Student" paa. Saa for resten av turen gaar Tor Erik under navnet "Costa Student"...

Akkurat naa homper vi altsaa paa vei mot Huancavelica. Vi lar oss stadig imponere over dette frodige fjellandskapet her oppe blant Andesfjellene. Ikke minst over folkene som dyrker jorda hoyt, hoyt oppe i disse bratte fjellsidene. En kan sporre seg hvordan det overhodet er mulig.

Paa de mest avsidesliggende steder, moter vi smaa samfunn. Vi passerer noen smaa hus, det lokalet eselet og fem-seks honer. Utenfor tusler det forbi noen koner kledd paa lokalt vis, med barn tullet inn i et teppe paa ryggen. Paa de smaa aakerlappene kan vi se et par karer som ployer jorda med okse, og ei gammel kone som gaar bak og saar. En ganske annen virkelighet enn den vi er vant med.

Flere bilder...

PERU: Lima 20.01.2001
Etter mer enn 36 timer paa reisefot kom vi omsider fram til Lima. Vi var rimelig slitne saa vi lot oss svindle av den saakalte "turistinformasjonen" paa flyplassen. De ordnet hotell og transport for oss. Ikke spesielt rimelig, men vi orket ikke tanken paa aa lete rundt etter hotell saapass sent paa kvelden. Tidlig neste morgen dro vi inn til sentrum og oppsokte den ekte turistinformasjonen, der fikk vi noen gode raad og tips. Vi fant oss ogsaa et mer sentralt og billigere sted aa bo. Vi anbefaler aa folk aa bo i sentrum, framfor det "trygge" Miraflores. Miraflores ligger et godt stykke unna sentrum, er dyrere, og man maa ta taxi fram og tilbake. Det er mye mer praktisk aa bo i sentrum, og saa lenge man ikke ferdes ute paa natten er det ikke noe problem.

Lima er i grunnen en lite severdig by. Det er noen fine storre plasser her, en flott katedral, og noen smaa kirker innimellom, samt en livlig gaagate. Byen er likevel mer preget av stor forurensning. Det ligger et slags teppe over himmelen, og det er sjelden sola slipper igjennom. De fleste gatene er veldig trafikkerte.

Vi er ogsaa blitt mott med mange generelle advarsler. Man bor ikke ferdes ute natterstid, passe godt paa verdisaker, og det er en del gater og strok man bor holde seg unna. Man kan nok si at Lima er en by man bor vaere ekstra forsiktig i, men er man forsiktig er det stort sett ikke noe problem.

Lokalbefolkningen er vennlige og imotekommende. Men det ville vaert en fordel aa kunne spansk, saa vi pugger litt paa kveldstid. Vi har vaert her bare i et par dager naa, men vi drar allerede i morgen videre til Huancayo oppe i hoylandet. Turen opp dit er visst veldig flott...

NORGE: Trondheim 10.01.2001
Nå er det kun en uke til avreise. Vi skulle egentlig reise 3. Januar, men heldigvis utsatte vi dette 14 dager. Ellers ville vi fått store problemer med å få ferdig disse sidene, pakket sekkene våre og rukket å komme oss ut av leiligheten vår i tide. Men man må forstsatt vente en drøy uke før det kommer "ordntlig" reisebrev...