1   2   3   4   5
   
 
SISTE NYTT!
 
 
VIETNAM: Dalat 03.05.2001
Etter 3 uker med saare rumper paa tvilsomme pick-up'er, hompende rundt paa Kambodsjas nyployde jorder ("veier"), saa vi fram til aa reise rundt i Vietnam. I Saigon kjopte vi oss en saakalt "Open Tour" bussbillett. Det er egentlig en knippe bussbilletter som tar deg fra Saigon til Hanoi med stopp ved de mest interessante stedene underveis. Du kan oppholde deg saa lenge du vil paa de stedene som ligger langs ruta.

Vaar forste tur gikk fra Saigon til Dalat. Maa innromme at vi folte oss som "charter-turister" naar vi satte oss paa aircondition bussen sammen med 15-16 andre turister. Vi pleier nemlig saa langt det er mulig aa unngaa denne typen reising, men etter noen reisemessige roffe uker i Kambodsja, gjorde dette godt. To seter til hver, asfalterte veier, og til og med innlagte "tissepauser", dette var jo rene luksusen! Vel framme i Dalat ble vi satt av ved et hotell hvor vi fikk et stort rom med TV, dusj og varmt vann(!), til kun 50 kroner. Det maa jo gaa an. Tror nesten dette er det naermeste vi noengang har vaert "pakketurismen".

Dalaet er en flott liten by paa storrelse med Trondhjem oppe i Vietnams hoyland. I omraadet rundt er det innsjoer, fossefall, skog og aakre, gront og idyllisk. Minner faktisk ikke saa rent lite om Norge. Det vi kanskje satte mest pris paa var temperaturen, 20-25 grader, utrolig deilig. Som en god trondersk sommer. Etter naermere to maaneder med temperaturer konstant mellom 30-40 grader, var det godt aa komme til litt "kjoligere" strok. Det var nesten litt komisk, for om kvelden krop temperaturen under 20 grader (!) og de lokale hadde paa seg jakker, og noen til og med luer, mens vi to tronderne gikk rundt i shorts og t-skjorte.

Den andre dagen i Dalat dro vi ut paa moped tur med to lokale eldre menn. Forste stopp paa programmet var "The Crazy House". Dette huset er egentlig et kunstgalleri, men de fleste lokale var redde for stedet og kaller det bare "Crazy House". Det er et merkelig sted, som aa gaa inn i et slags eventyrland. Ta en titt paa bildene derfra her, saa skjonner dere hva vi mener. Stedet er designet av Mrs. Dang Viet Nga, som er datter av Vietnams andre president, og har studert arkitektur i Moskva i 14 aar. Mye av arbeidet hennes har vaert omstridt i Vietnam, blant annet ble et byggverk revet fordi det visstnok saa "antisosialistisk" ut, men stort sett har hun faatt holde paa i fred paa grunn av sin avdode fars posisjon.

Derfra bar det ut paa landsbygda. Vi stoppet i en liten minoritetslandsby hvor innbyggerne var av Polynesisk avstamning. Det var veldig interessant. Spesielt satte vi pris paa besoket ved den lokale barneskolen. Folkene i landsbyen var stort sett bonder og levde i fattislige kaar. Standarden paa husene var flere hakk lavere enn blant Vietnameserne generelt, og vann maatte hentes i den lokale bronnen.

Resten av dagen gikk med til besok ved en soppfarm, et silkeorm oppdrett og et buddhistisk meditasjonssenter. Forst utpaa ettermiddagen var vi tilbake i Dalat igjen. Det hadde vaert en variert og innholdsrik dag. Vi hadde faatt sett en del det virkelige livet paa landsbygda og det var skikkelig artig.

 

VIETNAM: Ho Chi Minh City 30.04.2001
Om morgenen dro vi fra Phnom Penh i Kambodsja med kurs for Ho Chi Minh City (Saigon) i Vietnam. Veien mot grensen var av vanlig kambodsjansk standard, men det var atskillig behageligere aa reise med minibuss isteden for pick-up.

Det tok litt tid aa komme seg over grensen. Det blir gjerne slik naar tollerne skal sjekke ut skittentoyet ditt og alt annet som er av slik stor interesse naar man reiser som oss. I tillegg maatte vi paa begge sider dokumentere at vi var friske og raske ved aa vise vaksinasjonskortet vaart. Den som ikke hadde vaksinasjonskort ble raskt friskmeldt om han betalte en dollar. Det er nemlig utrolig hvor mye god helse du kan oppdrive med en dollar eller to. Men tilslutt var vi kommet lovlig inn i Vietnam. Paa denne siden ventet en ny buss som skulle ta oss med den siste biten.

Vi hadde ikke kjort mer enn et par hundre meter for det ble braastopp igjen. Da hadde en lastebil kjort inn i oss og skrapet opp bakenden paa bussen. Siden forsikring er et fremmedord her nede, var det duket for bikkjeslagsmaal, for naa skulle sjaaforene bli "enige" om skyldfordeling og erstatningssum. Vaar sjaafor ville ha 130 kr, men det gikk ikke lastebilsjaaforen med paa. Etter en times tid med forhandlinger fram og tilbake, som innebaerer det aa rope hoyest og fekte mest med armene, ble de enige om 100 kr og vi kunne kjore videre. Sjaaforen vaar hadde litt lys stemme og korte armer.

Endeholdeplassen for bussen var Pham Ngu Lao omraadet i HCMC. Det er her alle reisende finner billig mat og overnatting, og det er her du finner alle som vil gjore penger paa dem. I det bussen stoppet var det fullt kaos utenfor av unggutter som ville ta oss til et flott og billig overnattingssted. De har allerede fordelt passasjerene mellom seg for vi har kommet oss av bussen. Eneste mulighet for aa slippe unna er aa ta sats og maake seg gjennom mengden, faa tak i bagasjen sin og komme seg avsted.

Det er et enormt utvalg av overnattingssteder i omraadet. Bare paa et par-tre kvartaler finner man over 100 hotell og "guesthouse". Vi fant oss et aalreit rom og gikk ut for aa finne oss litt mat. Vestlig mat sto hoyt paa onskelisten og valget falt paa den italienske restauranten Margarita. Der hadde de utrolig god lasagne.

En ting som er slitsomt med HCMC er alle som er ute etter pengene dine. Dette gjelder baade mopedister og sykkeldrosjer, samt bok-, avis- og postkortselgere. De er ikke til aa unngaa aa se hvis du er interessert i aa kjope noe, men allikevel roper de etter deg og haler og drar i deg for aa faa oppmerksomhet, noe som ikke akkurat oker vaar begeistring for dem. Det er en del som har funnet ut at dette opplegget er en lite lonnsom business. Dessverre har de gaatt over til aa bli lommetyver og veskenappere isteden for aa vurdere alternative markedforingstiltak. Dette har medfort at HCMC er den byen i Vietnam hvor det er storst sannsynlighet for aa bli rundstjaalet. Saa gjem verdisakene og hold deg i bevegelse. Til og med solbrillene dine kan faa vinger aa fly med i det en moped passerer.

HCMC er en storby med alle de fordeler og ulemper det forer med seg, og her finner du det meste. Byen bar navnet Saigon og var hovedstaden i Sor-Vietnam inntil 1975, da nord-vietnamesiske styrker erobret byen og gav den navnet Ho Chi Minh etter sin store leder. I dag er byen den storste i Vietnam.

 

KAMBODSJA: Sihanoukville 25.04.2001
Etter noen dager i Phnom Penh var vi veldig klare for aa tilbringe litt tid ved sjoen. Vi tok buss nedover til Sihanoukville helt sorvest i Kambodsja. Turen dit tok fire timer paa flotte veier.

Vi bodde paa et guesthouse ikke langt fra Victory Beach. Det var fem minutters gange til en fin strand. De neste dagene ble tilbragt i strandkanten. Vannet var utrolig varmt, antakeligvis naermere 30 grader. Vi laa der ute og duppet i timesvis. Naar vi ble sultne stakk vi innom en av de svaert enkle, men koslige restaurantene i nabolaget. De hadde god og billig mat. Hver morgen gikk vi til SAM's restaurant og spiste Corn Flakes med melk. Det er luksus det!

Regntiden begynner i slutten av april og vaeret hadde begynt aa forandre seg naa. Hver kveld tordnet det og lyn flerret himmelen i flere timer. Det var utrolig flott aa se.

Sihanoukville er en liten smaaby og Kambodsjas eneste havneby. Det er et rolig sted og tilreisende kommer forst og fremst paa grunn av de fire strendene som omkranser byen. Folk er behagelige og vennlige og prover ikke aa gjore ting vanskeligere enn nodvendig. Hvis du for eksempel skal videre til Vietnam, kan du stikke innom det vietnamesiske konsulatet i byen. Mens du slaar av en prat med en av de ansatte og faar gode tips og raad om Vietnam, ordnes det med visum. Det hele tar ca 20 minutter og til samme prisen som om du skulle ventet i tre dager paa visum i Phnom Penh.

Vi hadde noen flotte dager her, for vi dro videre med kurs for Vietnam.

 

KAMBODSJA: Phnom Penh 20.04.2001
Som de dristige sjeler vi er, hadde vi valgt, mot alle anbefalinger, aa dra med Pick-Up fra Siam Reap til Phnom Penh. De aller, aller fleste velger aa gjore unna strekningen med baat, som baade skal vaere raskere og langt mer behagelig enn med Pick-Up, men vi hadde som sagt bestemt oss for aa ta utfordringen.

Allerede flere hundre meter for vi naadde "Pick-Up stasjonen" ble vi overfalt av "Pick-Up Mafiaen". De heiv seg over mopedene vaare og dro og sleit i oss. "Can you PLEASE STOP TOUCHING ME??!!!" Tor Erik var lettere irritert...

Tiltross for den enorme "entusiasmen" over aa se oss, var det ikke saa enkelt aa faa organisert Pick-Up transport ned til Phnom Penh. Iallfall ikke med mindre du var villig til aa sitte bak paa lasteplanet sammen med et 50-talls andre, (kanskje litt aa overdrive, men det saa nesten slik ut) eller betale astronomiske summer. Etter harde forhandlinger om pris og "sitteplasser" ble vi til slutt enige og kunne omsider komme oss avgaarde.

Denne veien overgikk om mulig veien til Battambang i antall domper og hull. Paa den smale benken bak forsetene var vi fire voksne og en liten baby paa noen maaneder, som humpet i takt. Turen skulle ta over 10 timer saa det var bare aa smore seg med taalmodighet.

Det skulle vise seg at vi hadde faatt plass hos "Pick-Up ekspressen". Sjaaforen vaar var et raaskinn og tok stadig igjen bilene foran. Han kjorte rett over det som var av homper og hull. Hui, hvor det gikk unna.

Vi var paa vei gjennom en landsby i stor fart. En lastebil kommer i mot. I det den passerer oss kommer ei lita jente til syne. Hun er kommet midt ute i veibanen og vi er paa vei rett imot henne! Forst virker det ikke som sjaaforen vaar oppfatter situasjonen. Enten det, eller saa er det noe alvorlig galt med avstandsbedommingen hans. Saa begynner han aa bremse, samtidig som han til alt overmaal svinger etter (!) jenta. Hun har nesten greid aa krysse veien idet bilen treffer henne. Hun forsvinner tilsynelatende under hjulet paa bilen. Vi frykter det aller verste, men som et under har hun greid seg. Hun ble sannsynligvis kastet til siden i det bilen traff henne, slik at hun ikke havnet under hjulet.

Landsbyboerne kom springende til og de andre bilene stoppet. De begynte aa kjefte paa sjaaforen vaar. Vi satt vantro og sjokkerte i baksetet og hadde lyst til aa gjore det samme. Situasjonen ville aldri ha oppstaatt hvis sjaaforen hadde lagt seg paa bremsa med en gang, og langt mindre hvis han hadde holdt litt lavere fart.

Etter noen timer var vi blitt ganske more i baken og for aa faa endret litt paa sittestillingen hadde vi begynt med synkron-sitting der bak. Det gaar ut paa at vi annenhver sitter framover boyd og bakover boyd, saa skifter vi etter 15 minutter.

Barn paa disse kanter har en helt annen taalmodighet enn barn hjemme i Norge, men etter 5-6 timer baki en trang, varm bil begynner det aa bli nok selv for disse barna. Varmeproblemet loste den unge moren ved aa ta av babyen alle klaerne saa den ikke hadde en traad paa kroppen. Skriking ble effektivt stoppet ved aa putte en pupp i munnen, men etter 5-6 timer med konstant amming var ungen ganske mett og lei. Dessuten maatte han paa do, i og med at han ikke hadde noe bukse paa ble det raskt lost ved aa baesje nedover skjorta og shortsen til Tor Erik som satt ved siden av...

Egentlig giddet ikke babyen aa vaere i denne dumme bilen i det hele tatt og han skreik ut sine ville protester. Den unge moren forsokte aa roe barnet ved aa lage urytmiske og enda hoyere lyder. Hun slo i taket og veggene paa bilen, og ropte og skraalte. Det er ikke godt aa si hva hun tenkte paa. Det virket nesten som om hun forsokte aa overdove barnet. Et underlig spektakkel ble det i allefall, og ungen ble forstaaelig nok ikke noe roligere av dette.

Lettere medtatte ankom vi Phnom Penh utpaa ettermiddagen. Sjeleglade for aa kunne faa rore litt paa rumpene vaare igjen, trasket vi av gaarde for aa finne Guesthouse'et vi hadde sett oss ut, til stor sorg for alle mopedforerene som trodde de skulle gjore et kupp.

Phnom Penh er faktisk en av de byene paa denne turen som har gjort storst inntrykk paa oss. Ikke paa grunn av mylderet av mennesker og bygninger som mer eller mindre ser ut som de er falt ned fra himmelen. Heller ikke paa grunn av mopedforerne som raser opp og ned veiene, eller "veiene" i seg selv, som er av grus, slik at det ligger en stovsky over hele byen. En skulle kanskje tro at det var paa grunn av soppelet som flyter i gatene, kloakkstanken, eller rottene vi hadde paa hotellet som var paa storrelse med en godt voksen norsk fjoskatt. Men det er ikke det heller (OK, rottene gjorde litt inntrykk da). Det som virkelig gjorde inntrykk var motet med en tidligere videregaaende skole. En gang en helt vanlig livlig videregaaende skole, men som braatt ble forvandlet til et ondskapens tempel. Det er kanskje sterke ord, men der ingenting imot bildene som motte oss naar vi besokte S-21, Rode Khmers sikkerhetshovedkvarter.

Folelsen jeg hadde naar jeg gikk omkring blant cellene og torturkamrene ved S-21 kan jeg vanskelig beskrive. Jeg vet ikke helt om jeg hadde onsket aa beskrive den engang hvis jeg kunne. Bare en gang tidligere har jeg sett slik menneskelig grusomhet og det var naar vi besokte konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland.

Jeg regner meg selv for aa ha ganske toff psyke, men naar jeg saa inn i oynene paa bildene av disse utmagrede og mishandlede fangene, ble jeg rett og slett fysisk syk. Maatte ut aa trekke frisk luft. Det var en veldig sterk opplevelse. Samtidig er det saa utrolig viktig at folk besoker slike steder som S-21 og konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Det er saa utrolig viktig aa ikke glemme det som har skjedd, slik at vi ikke lar det skje igjen.

Det er ikke mer enn 20 aar siden disse grusomme overgrepene mot menneskeheten skjedde her i Kambodsja. Og helt ut paa 1990-tallet var det ennaa kamper mellom Rode Khmer og regjeringsstyrkene. I dagens Kambodsja foyes daglig nye mennesker til i rekken av ofre for Rode Khmers grusomheter. Hver dag traakker noen paa en landmine og lemlestes for livet, barn som voksne, kvinner som menn.

Kambodsja er et annerledes land aa reise i, og det griper deg paa en annen maate enn de fleste andre land. For min del har det gjort uslettelig inntrykk. Delvis paa grunn av den tragedien vi har sett, men mest paa grunn av mote med et utrolig vennlig og aapent folk som har opplevd saa mye elendighet, men som likevel er et av de mest gjestfrie og humorfylte folkene som fins.

 
KAMBODSJA: Angkor 17.04.2001
Langt, langt inne i den dypeste jungelen, i det morkeste Kambodsja, finner vi et av menneskehetens storste byggverk, Angkor templene. Verdens storste tempelomraade var neste stopp paa reiseruten vaar.

Vi tok en speedbaat fra Battambang til utkanten av Siam Reap, som er naermeste by ved Angkor templene. Det var en flott baattur. Vi kom nok en gang naert inn paa livet paa landsbygda. Turen gikk stort sett greit og vi passerte ingen lik denne gangen. Vi maatte riktig nok stoppe en times tid for aa hjelpe en annen baat hvor motoren visstnok hadde gaatt i lufta. Det krevde litt dykking etter ulike motordeler og litt mekking, men etter en stund var vi igang igjen.

Lettere nystekte ankom vi kaia, et 8-9 km fra Siam Reap, litt utpaa ettermiddagen. Derfra bar det inn til byen bakpaa hver vaar moped. Med 20 kg's sekk paa ryggen og en liten sekk paa magen, er det litt av en kunst aa ikke falle av mopeden paa disse hompete "veiene". Ca 25 minutter senere kunne vi trekke et lettelsens sukk i det vi hompet inn paa gaardsplassen foran "guesthouse"et vaart.

Liv-Astri, som er sjefsinspektor av hotellrom, forsvant oppover trappene sammen med ei hyggelig dame for aa inspisere rommene. Hun var ikke saa rent lite oppglodd naar hun kom tilbake. "Aircondition! Bad paa rommet! Og kjoleskap! Til bare 5 dollar!!!" Det var jo helt fantastisk. Nesten for godt til aa vaere sant... Og nettopp det skulle det vise seg aa vaere. Noen timer senere fant vi nemlig ut at rommet kostet 15 dollar ikke 5. Selv om 15 dollar ikke er saa mye i norsk sammenheng, blir det straks litt mer naar alle de andre hotellene koster en tredjedel.

Neste morgen, etter aa ha byttet hotell, dro vi ut til tempelomraadet. Vi hadde leid en mopedforer for dagen og kjopt et tredagerspass til templene. Mange tenker bare paa Angkor Wat naar de horer om Angkor, men Angkor Wat er bare et av mange tempel her. Angkor regnes for det storste tempelomraadet i verden, og selv om Angkor Wat er blant de aller flotteste, er det en hel rekke andre fantastiske tempel her ogsaa.

Vi la opp programmet gradvis, slik at vi konsentrerte oss om de litt "mindre" templene den forste dagen. For saa aa utforske de storste den andre og tredje dagen. Paa den maaten slipper man at det blir "nedtur" aa se de litt mindre, men likevel praktfulle templene, etter aa ha sett de storste som Angkor Wat og Angkor Thom.

Det ble noen utrolig flotte dager. Angkor er et helt fantastisk sted! Det ferdes ikke saa mange turister her, og omraadet er saapass stort, at du kan i fred og ro spasere rundt blant disse mektige templene og bare nyte synet av de. Den tette jungelen rundt gjor omgivelsene perfekte. Mystikken hviler over omraadet. Det hele er en uforglemmelig opplevelse.

Tenk det, at her dypt inne i Kambodsjas jungel, ligger noen av de flotteste byggverkene menneskene noen gang har laget. Helt i overste klasse sammen med Pyramidene i Egypt og Den Kinesiske Mur. Det er ganske utrolig! Herfra regjerte det mektige Khmer-folket sitt langstrakte rike, fra Bengal bukta i vest til kysten av Vietnam i Ost, og helt opp til Yunnan i Kina. I perioden fra aar 802 til aar 1432 vokste Khmer riket til aa bli det storste og mektigste riket i hele sor-ost Asia.

De tre dagene adgangskortet gjalt gikk fort unna. Etter tilsammen fem dager i Siam Reap var det paa tide aa vende snuten sorover, mot hovedstaden Phnom Penh.

 
KAMBODSJA: Battambang 13.04.2001
Fra Laos ville vi dra videre til Kambodsja. Den "enkleste" maaten var faktisk aa ta toget tilbake til Bangkok og bussen ut til grensen mot Kambodsja. Vi kom dit om ettermiddagen og fikk en Tuk-Tuk til aa ta oss til grensen, og vi kom oss akkurat over for de stengte for dagen.

Vaart forste mote med Kambodsja ble ganske kaotisk og uoversiktlig. Vi ble overfalt av folk som ville kjore oss paa moped eller hadde plass paa lasteplanet. Vi onsket aa sitte inne i en bil til neste by. Det var mulig, men til helt komisk hoye priser. Tor Erik tok en reall pruterunde baade med innledende runder og finale. Til slutt hadde det ordnet seg med skyss til Battambang, en fire timers tur. Kjoretoyet var en pick-up og vi hadde faatt plass baki. Plass er dog et relativt begrep. Pick-up'n har to forseter og en smal benk bak. Etter norsk maalestokk faar man saa vidt inn to personer bak der, men i folge Kambodsjansk standard er det mer enn nok plass til fire voksne personer. Det ble rimelig trangt ja, spesielt for oss som er litt hoyere enn den gjennomsnittlige asiater, men vi hompet avgaarde med friskt mot.

Vi hadde hort at veiene i Kambodsja var ille, og det var de virkelig. De kan ikke beskrives, de maa nesten oppleves. Til sammenligning vil et nyployd norsk jorde virke som nylagt asfalt. De har nesten bare jeeper og pick-up'er her, for det er de eneste bilene som kommer seg fram. Det faktum at det naa var helt i slutten av torketiden og at veiene derfor var paa sitt "beste", gjorde oss ikke mindre tankefulle. Hvordan iallverden kommer de seg fram i regntida? Veien som her er blitt beskrevet er faktisk den nasjonale hovedferdselsaaren.

Halvveis ble vi dumpet i en liten by. Vi ble staaende litt forvirret paa plassen der og visste ikke helt hva vi skulle foreta oss. Heldigvis kom det noen aa geleidet oss bort til en ny bil etter en stund, og saa bar det videre. Etter fire timer med homping og skvising, naadde vi endelig Battambang. Klokka var 21.00 og det var lite gatelys, men vi la i vei til fots for aa finne hotellet. Vi hadde en ko av mopeder bak oss som gjerne ville kjore oss, men da de endelig skjonnte at vi faktisk ville strekke litt paa beina, slo de heller av en prat med oss. Vi fant hotellet og fikk et fint rom med bad og TV til 50 kroner. Det maa gaa an.

Vi tok noen rolig dager i Battambang. Forste dagen slappet vi av paa rommet og saa mye paa TV. Det var nesten som aa slove hjemme. Vi gikk noen runder i byen og spiste litt innimellom.

Vi opplevde Kambodsja som annerledes paa mange maater. Folk er utrolig vennlige og vil gjerne prate med deg. En annen ting er hygienen, som ikke er tilstede i det hele tatt. Det flyter med soppel i gatene og paa restaurantene hiver man bare servietter og matrester under bordet. Var det noe man onsket aa bli kvitt, slapp man det bare rett ned, uansett hvor man var. Merkelig.

Vi hadde lyst til aa se omraadet rundt og vi fikk tilbud om en guidet tur med to unge studenter paa moped. Vi satte oss litt spente paa hver vaar moped. Saa bar det ut paa landet. Vi kjorte langs milelange rismarker og gjennom smaa landsbyer. Naar vi passerte landsbyene kom barna lopende ned til veien, vinket og ropte "Hello!" og "Good Bye!". Det var antakeligvis de to forste ordene de laerte seg aa si.

Forste stopp var en hoyde med flere tempel og en hule kalt "The Killing Cave". Vi fikk guidet tur der oppe. Han var overraskende aapen om historien og situasjonen i dag. Under Pol Pot regimet var det ene tempelet blitt brukt som fengsel for de som ikke underkastet seg regimet, eller var for syke eller gamle til aa arbeide paa markene. De fikk vaere der i tre dager. Hvis de da ikke greide aa dra tilbake til markene, ble de drept ved at de ble dyttet ned i avgrunnen til "The Killing Cave". Grusomt. Han fortalte ogsaa om den politiske situasjonen i dag, som er ganske haaplos. Kambodsjas statsminister og sterke mann, Mr. Hun Sen styrer det meste og holder paa makten ved korrupsjon og valgfusk. Alle er klar over hva som foregaar, men ingen torr aa si noe av redsel for at den skjore freden skal bli brutt. De orker ikke mer krig og elendighet.

Neste stopp var et tempel paa en annen hoyde. Dette tempelet var eldre enn templene i Angkor omraadet, men kunne ikke maale seg med dem. Paa veien hjem kjorte vi gjennom landsbyene langs elven. Her var det fullt av barn som lop etter oss og vinket. Vi punkterte og maatte stoppe i en av landsbyene for aa lappe dekk. Det tok sin tid, og det hadde gaatt en times tid og blitt morkt, for vi kunne sette kursen hjemover igjen. Mens vi ventet kom det flere og flere barn bort og kikket paa oss, og for vi dro stod hele landsbyen i en ring rundt oss og bare kikket. Jeg tror de syntes vi var like eksotiske som vi syntes de var. Saa bar det i vei hjemover i morket, paa smaa stier gjennom skog og over rismarker. Det hadde vaert en flott og interessant dag. Storre aapenhet og vennlighet blant folk tror vi man maa lete lenge etter.

 
LAOS: Vang Vieng - Vientiane 07.04.2001
Tidlig om morgenen sleit vi oss ut av senga for aa rekke forste buss sorover til Vang Vieng. Vi skulle ta bussen sammen med Diego, en Argentiner vi hadde mott et par dager i forveien. Det ble ikke helt slik. Tor Erik ble nemlig litt for ivrig i prutingen med "Tuk-tuk mafian". Vi ble gaaende litt fram og tilbake for vi omsider fikk tak i en Tuk-tuk som kunne kjore oss til busstasjonen, selvsagt til en hoyere pris enn det beste tilbudet...

Vi rakk akkurat fram til busstasjonen for bussen skulle kjore. Men det hjalp lite. Bussen var full... I stedet maatte vi vente en time paa neste buss. Saann i ettertid kan vi likevel si oss godt fornoyd med at Tor Erik brukte saa mye tid paa den prutingen. Vi tok nemlig igjen den forste bussen allerede etter 4-5 mil. Da stod den i grofta! Den hadde kjort rett av veien og naa satt alle passasjerene langs veikanten.

Busstur i Laos er en ganske spesiell opplevelse. Naar man humper rundt ute paa landsbygda er det nesten som en reise tilbake i tid. Vi passerer gaarder og smaa landsbyer hvor husene utelukkende er laget av straa. Kjaerrene langs veien trekkes av vannboffler, okser eller kyr. Biler og traktorer maa du se langt etter. Ute paa rismarkene skimter du bondene som saar. Det er nesten bare de typiske kinahattene som stikker opp mellom det hoye gresset.

Idyllen blir med ett brutt. Bussen stopper og det kommer paa to gutter i 12-13 aars alderen. De baerer militaer uniform og under armen har de et skarpladd AK-47 maskingevaer. De setter seg et par plasser paa skraatt foran oss. Legger fra seg det skarpladde maskingevaeret paa gulvet foran seg. Det skjer ingenting, men det gjor inntrykk paa oss likevel. Der sitter det to barn, for det er nettopp det de er, barn i militaer uniform og med vaapen. To tynne puslete gutter, sannsynligvis ikke gamle nok for ungdomsskolen engang. Og de to kan raade over liv og dod. Det gaar kaldt nedover ryggen paa meg naar jeg tenker paa det.

Litt utpaa dagen ankom vi Vang Vieng. En stille og fredlig liten landsby litt nord for hovedstaden Vientiane. Vi fikk et kjaerkomment gjensyn med vann og strom. Naar gradestokken kryper over 40 grader, setter man nemlig stor pris paa ei lita vifte og en dusj i ny og ne.

Etter en deilig dusj gikk vi ut for aa se oss om. Vi gikk langs elva og kikket paa barna som fisket og badet ved elvebredden. Vi gikk over en skropelig bru for aa komme oss over paa den andre siden. Midt paa brua satt eieren og tok imot bompenger fra alle som ville benytte brua.

Det er flere huler i omraadet. Det begynte aa bli sent paa ettermiddagen, men det var bare to kilometer dit. Vi vandret over rismarkene og inn i jungelen. Paa veien motte vi de som hadde ansvaret for hula og de hadde stengt den for dagen, men vi hadde lyst til aa se oss litt rundt allikevel. Vi gikk og gikk. Det var noen lange 2 kilometer. Snart begynte det aa skumre der inne i jungelen, og vi hadde fortsatt ikke kommet fram til hulen. Vi var etterhvert ikke saa altfor hoye i hatten, og fant det best aa snu, og sette kursen hjemover igjen.

Neste dag dro vi videre til hovedstaden Vientiane. Det var en tretimers tur bak paa et overbygd lasteplan og vi betalte for forste gang lokal pris. Det var vi meget fornoyd med. Vi sullet litt rundt for vi fant et rom for natten. Saa gikk vi ut for aa se paa byen. Vientiane er en merkelig by. Vi provde aa finne en hovedgate eller et sentrum, men det var haaplost. Det var liksom ingenting. Det var mange hoye murer med kolonialhus innenfor, men husene hadde sett sine beste dager og var ikke holdt istand i det hele tatt.

Det som i storre grad preget Vientiane var de eldre vestlige mennene som leiet rundt paa unge Laos jenter. En skal vaere forsiktig med aa vaere fordommende, men naar det er et saa oppsiktsvekkende stort antall 50-60 aarige vestlige menn, med 20-22 aar gamle jenter hengende rundt halsen, virker det litt usannsynlig at alt er "ekte kjaerlighet"...

Det desiderte hoydepunktet var motet med "Scandinavian Bakery". Rundstykker med ost og skinke... Nam, nam... Det var nesten som aa vaere hjemme igjen et lite oyeblikk. Vi avla stedet besok flere ganger, og var svaert takknemlig ovenfor den svensken som hadde rotet seg ned til Laos.

Etter aa ha faatt ordnet med visum til Kambodsja, dro vi raskt videre. Vi saa ingen grunn til aa oppholde oss lengre enn nodvendig i denne byen. Vi var egentlig litt klar av Laos paa slutten. De legger paa minst en null bak alle prisene sine naar de ser oss, og du maa hele tiden prute. Det er litt slitsomt aa ha en konstant folelse av aa bli svindlet. Turisme er noe ganske nytt for dem og de faar dollartegn i oynene med en gang de ser deg. Paa de utroligste steder setter de opp baaser og buer hvor de krever blaaoyde turister for penger. Enten det er ei lita bru du vil krysse eller en sti du vil gaa paa, maa du punge ut. Det blir man litt lei av i lengden.

 
LAOS: Huay Xai - Luang Prabang 05.04.2001
Fra Bangkok reiste vi nordover til Chang Mai med nattbuss. Det var en saakalt VIP-buss, som du faar til en billig penge i Khao San Road. Om morgenen ankom vi Chang Mai og tok en buss videre til Chang Rai. Derfra igjen fant vi en buss som gikk til grensen mot Laos. Det var en skikkelig lokal buss og den var mini. Den hadde mini seter og mini hyller, men det hadde ikke noe aa si for folkene var ogsaa mini, unntatt oss da. Vi greide tilslutt aa kapre setene bakerst og da gikk alt saa meget bedre.

Vi ankom grensebyen Chiang Khong utpaa ettermiddagen. I folge Tor Erik var det bare 250 meter bort til ferja som gikk over elva til Laos. Det viste seg aa vaere noen lange meter. Etter 2,5 km naadde vi "ferja". Et annet godt norskt navn paa farkosten er kano. Liv-Astri var naer kokepunktet og kunne vries opp, etter en halvtimes marsj med 20 kg's sekk i steikende sol. Vi kom oss over paa andre siden av elva. Saa var vi endelig i Laos.

Vi overnattet i grensebyen Huay Xai for saa aa dra videre til Luang Prabang med speedbaat neste morgen. Baaten saa ut som en kano som var kappet av i enden og der var det satt paa en enorm paahengsmotor. Vi raste nedover Mekong elva utstyrt med orepropper og hjelm.

Liv-Astri satt og nynnet for seg selv og kikket paa livet langs elvebredden. Plutselig ble hun helt stille. Da hadde vi akkurat passert en dod mann som flot nedover elva. Baaten hadde ikke engang slakket paa farten, men bare rast videre. De lokale saa ikke ut til aa la seg hefte av det i det hele tatt. Det var visst helt naturlig. Vi kunne konstatere noen kulturforskjeller ja.

Vi passerte smaa landsbyer ved elvebredden og elva ble brukt til det meste. Der tok man klesvasken og vasket seg selv, der fisket man og kuene laa ogsaa helst ute i elva i varmen. Barna som badet huiet og skrek og vinket til oss. Etter 6-7 timer og med noen meget saare rumper, naadde vi Luang Prabang. Vi tok en tuk-tuk inn til byen, for paa grunn av den vannvittige stoyen laa speedbaat kaia 6 km utenfor byen. Selv Formel 1-bilene blir stillegaaende i forhold til disse farkostene.

Luang Prabang har 18 000 innbyggere og er en veldig trivelig og rolig by, omkranset av Mekong elva. Bebyggelsen er preget av den franske kolonitida og langs hovedgata finner mange fortausrestauranter. Det er utrolig mange tempel i byen og vi la merke til at det var veldig mange unge gutter som var munker.

Oppholdet vaart skulle bli litt spesielt, for paa formiddagen den forste dagen forsvant baade vann og strom i byen, og det hadde ikke kommet tilbake enda da vi dro tre dager senere. I Norge har det nok blitt unntakstilstand, men her var det lite som stoppet. Man bruker gass til matlaging og om kvelden har man jo stearinlys, saa strom var ikke noe problem. Vann fikk vi i en botte saa vi kunne vaske oss litt. Det gikk overraskende bra, men vi kunne godt tenkt oss noe kaldt aa drikke og en dusj, naar temperaturen naermet seg 40 grader ut paa dagen.

Den andre dagen dro vi ut til Kuang See Falls. Det var et stort fossefall sor for byen. Det var utrolig vakkert der og det var flere plataaer med kulper hvor man kunne stupe og svomme. Det var deilig og forfriskende. Det var virkelig en naturperle som heldigvis ende ikke er odelagt av masse turisme. Det var kun 7-8 andre der og vi hadde fossen nesten for oss selv.

Vi hadde noen rolige dager i Luang Prabang for vi dro videre sorover til Vang Vieng.

 
Reisebrev
1   2   3   4   5
 
 
 
Copyright © 2001 - Jorda Rundt 2001