1   2   3   4   5
   
 
SISTE NYTT!
 
 
BOLIVIA: Tupiza 21.02.2001
Vi hadde en fin togtur med flott utsikt fra Uyuni til Tupiza. Tupiza ligger helt sor i Bolivia naer grensen til Argentina. Det er en liten by med 12 000 innbyggere. Det var veldig fint og ordentlig der, men det som imponerte mest var landskapet rundt. Det var som aa komme til amerikansernes "Ville Vesten", med sitt spesielle fjellandskap og kaktusser.

Det er faktisk cowboy historier fra omraadet. Togroverne Butch Cassidy og Sundance Kid, var opprinnelig fra statene, men dro ut paa raid nedover Sor-Amerika. De ranet tog og pengetransporter, men i omraadet rundt Tupiza ble de endelig tatt og de ble hengt i nabobyen. Det gaar an aa dra paa guidet tur i omraadet med historien om Butch Cassidy og Sundance Kid som utgangspunkt.

Vi ble veldig inspirert av landskapet, men guidet tur med jeep var egentlig ikke helt det vi folte for. Aa entre hesterygget selv virket mye mer spennende. Vi dro ut paa dagstur med hest. Siden tidligere erfaring paa hesteryggen var lik null, var vi ganske spente, men gledet oss som barn. Vi hadde pakket lunch og trippet i lett gange ut av byen med Noel "paa slep" bakerst. Han skulle vise oss litt rundt og holde styr paa hestene. Han var en skikkelig trivelig gutt. Han lot oss ri forst og holdt seg helt i bakgrunnen slik at vi fikk folelsen av aa vaere ekte cowboyer.

Vi red gjennom et utrolig flott og skiftende landskap. Vi red over "praerien" og i torre bekkefar. Det gikk opp og ned, og vi red gjennom trange passasjer. Det var mange ulike former og farger paa fjellene i omraadet. Etter en stund red vi inn i en passasje. Der den stoppet rant en bekk ut fjellet. Vi gikk av hestene og begynte aa klatre oppover langs bekken. Det var utrolig flott der inne. Vi stod helt i bunnen med hoye fjell paa alle kanter. Det var nydelige farger over alt og solen straalte fra en knallblaa himmel. Det var rett og slett vakkert.

Det var godt med en pause for de uerfarne riderumpene vaare, men naa var det videre. Vi fortsatte i "vill gallopp", Tor Erik paa sin graa Sandy, og Liv-Astri paa den morke Apache. Begge hestene ville gaa forst og knivet stadig om aa vaere i teten. Liv-Astri's hest var tydeligvis litt klar og da vi begynte aa gaa igjen greide den ikke helt aa henge paa Sandy. Da begynte den aa furte, og nektet aa gaa i det hele tatt, men da kom heldigvis Noel til unnsetning og da var det bare aa hore etter.

Etter en stund red vi opp et nytt bekkefar, paa ny gikk vi av hestene og fortsatte til fots. Det var utrolig flott der inne, med huler og smaa "oaser" omgitt hoye fjell. Der inne spiste vi lunch.

Saa var det bare aa sette kursen hjemover. Vi var blitt ganske erfarne ryttere i lopet av dagen og red i raskt trav mot byen, naar hestene folte for det. De folte for 10 meter hvert kvarter toppen, saa det ble ikke saa veldig mye vind i haaret.

Vi fikk noen utrolig flotte dager i Tupiza. Det var aldri planen aa dra dit, men oppholdet ble et av de fineste i Sor-Amerika. Alle som har planer om aa besoke Bolivia, bor forsoke aa legge turen innom Tupiza.

 
BOLIVIA: Saltorkenen i Uyuni 19.02.2001
Uyuni er et kaldt og forblaast orkensamfunn langt inne i det morkeste Bolivia. En kan sporre seg hvorfor det i det hele tatt reiser folk hit. Aarsaken er omgivelsene, saltorkenen. I forhistorisk tid var det meste av dagens sorvestlige Bolivia dekket av Lago Minchin, en innsjo med saltvann. Naar den torket ut etterlot den seg et underlig landskap, nemlig saltorkenen.

Planen vaar var aa dra paa en 3 eller 4 dagers tur ut i saltorkenen med jeep allerede neste dag. Tidlig neste morgen gikk vi ut for aa "shoppe" tur. For oss var det viktig aa komme oss avgaarde saa fort som mulig slik at vi rakk flyet vaart fra Santiago en liten uke senere. Etter mye fram og tilbake fant vi noen som kunne tilby en 3-dagers tur med forbindelse til Chile, og til en OK pris. I folge damen fra reisebyraaet var prisen saa bra at vi ikke maatte fortelle de andre i gruppen om den, for de hadde visst nok betalt mye mer. Det viste seg selvsagt raskt aa vaere stikk motsatt...

Etter noen timer var vi igang. Vi hompet avgaarde i en gammel Toyota jeep, med en om mulig enda gamlere sjaafor. Vi kjorte langs en slags molo og det var vann paa begge sider, store som sjoer. Det var ganske utrolig med tanke paa at dette omraadet er helt torrt resten av aaret.

Resten av gruppa hadde gjort et forsok paa aa krysse ei svaer elv dagen i forveien, men hadde maattet gi opp og dratt tilbake til Uyuni. I dag skulle visstnok en traktor vente ved elva og trekke jeepen over. Men saa langt kom vi aldri. Den lille Toyota'n fikk problemer allerede naar vannet gikk litt over moloen vaar. Da vi motte en annen bil og sjaaforen kunne fortelle at elva var hoyere enn noen gang, fant sjaaforen vaar ut at vi like godt kunne snu med en gang.

Tiden tilbake til Uyuni brukte vi til aa psyke oss opp til kampen for aa faa igjen pengene vaare. De andre kunne fortelle at de hadde slitt i flere timer dagen i forveien for aa faa reisebyraaet til aa betale for den ekstra natten de maatte tilbringe i Uyuni etter de mislyktes i aa krysse elva.

Heldigvis ble det ikke noe styr for vaar del. Tor Erik markerte tidlig med et tydelig kroppspraak hvor lista laa, og vi fikk pengene vaare nesten med en gang. For de andre var det verre. De brukte flere timer paa aa komme til enighet med reisebyraaet.

For oss var naa det store sporsmaalet, hvordan i all verden vi skulle komme oss til Santiago? Naa satt vi plutselig vaerfast i en ode og forblaast orkenby med bare noen faa buss og tog avganger ukentlig. Etter litt hektisk lesning i Lonely Planet, fant vi et tog som gikk sorover allerede sammen kveld. Naermere bestemt Tupiza, en liten by med 12000 innbyggere helt sor i Bolivia. Paa noen faa hektiske minutter hadde vi forandret hele siste del av reiseruten vaar. Jeepturen var byttet ut med et rolig tog til en liten landsby i det sorlige Bolivia, og turen gjennom det nordlige Chile ble naa i stedet aa krysse storre deler av Argentina. Noen spennende dager laa foran oss...

 
BOLIVIA: Ororu - Uyuni 18.02.2001
Om morgenen tok vi bussen fra La Paz til Ororu. Det er en tretimers tur. Vi fikk plass til 1 og 2, og satt inne i bussjaaforens lille avlukk, det var litt morsomt, og utsikten var kjempebra. Veiene var ogsaa veldig bra og vi fikk en fin tur til Ororu.

Vel framme i begynte vi aa lete etter bussbilletter til Uyuni. Det var lettere sagt enn gjort. Vi fant flere selskaper som reklamerte at de kjorte til Uyuni hver dag, men naar vi forsokte aa kjope billetter sa de at de ikke kjorte likevel. Vi begynte som smaatt aa vurdere aa dra direkte til Chile istedet. Akkurat idet vi var i ferd med aa gi opp kom vi i snakk med en liten "panfloytefamilie" som viste oss veien til et lite busselskap som kjorte til Uyuni den kvelden. Vi var "heldige" og fikk de to siste plassene paa bussen.

Egentlig er det anbefalt aa taa tog denne strekningen, men toget gaar bare et par ganger i uka og vi hadde ikke tid til aa vente paa det. Dermed ble det buss. Bussturen skulle egentlig ta 9 timer, men siden det var regntid saa vi for oss at den kanskje kunne ta opptil 14-15 timer...

Like etter klokka 20.00 hompet vi avgaarde. Bussen var av det eldre slaget, men det var overraskende bra plass til beina. Ogsaa denne bussen var overfylt, saa flere satt paa gulvet, men det var paa langt naer saa ille som i Peru. Blant de som satt paa gulvet var en ung kvinne med et barn under aaret gammelt. En skulle kanskje tro at hun i det minste reserverte seg ett sete, men neida...

De forste par timene gikk det veldig bra. Det var som nevnt relativt god plass til beina, og vi sovnet begge to. I mens vi sov begynte det aa ausregne. Naar Tor Erik vaaknet etter en stund var han gjennom vaat nedover hele venstresiden og venstrefoten. Det viste seg at vinduet var lekk, og vannet rant inn. Tor Erik tullet seg som best mulig inn i regnjakkene, men saa ikke saerlig lyst paa de neste timene. Klokka hadde da rukket aa bli 03.00, og bussen hadde ogsaa av en eller annen grunn stoppet.

De neste timene var litt kjiipe, vannet rant inn og bussen stod donn stille. Forst naar det begynte aa bli lyst, saann i 06.30-07.00 tiden, begynte det aa skje ting. Det viste seg at vi stod ovenfor ei svaer elv som vi var nodt til aa krysse. Midt ute i elva stod det ei lastebil som hadde kjort seg fast og tippet over paa siden.

Vi fikk hentet inn bagasjen vaar og satt den inne i bussen. De lokale mennene ble kommandert ut av bussen, kun kvinner, barn og turister fikk vaere igjen. Saa braket det los igjen, bussen hompet ut i elva. Flere ganger laa bussen saa langt over til den ene siden at det var like for den tippet rundt. I det vi naermet oss lastebilen ca. halveis ut i elva, begynte bussen aa faa problemer. Den sleit med aa komme seg fram, og "hostet" til flere ganger. Saa var det plutselig stopp. Da var vi kommet akkurat like langt som lastebilen. Dit, men ikke lengre...

Sjaaforen gjorde flere krampeaktige forsok paa aa komme videre, men det virket haaplost. Etter aa ha staatt fast der i noen minutter begynte vi som smaatt aa forsone oss med tanken paa at vi sannsynligvis maatte vasse eller svomme i land. Men i sitt aller siste forsok greide sjaaforen som et aldri saa lite under aa faa bevegelse i bussen igjen, og vi hompet videre. Vi holdt pusten helt til vi var paa fast grunn paa den andre siden.

Mennene fra bussen vaar var i ferd med aa gjore et forsok paa aa trekke lastebilen opp fra elva. De stod midt ute i elva, i bare trusa, og med vann opp til laarene, og dro det de greide. Men det var selvsagt umulig, de maatte gi seg. Snart stod de ovenfor en ny utfordring. Elva var nemlig saa dyp enkelte steder at det ikke lot seg gjore aa vasse over den. De maatte i saafall svomme, og det saa det ikke ut til at det var mange av dem som kunne. I stedet la de i vei oppover elva for aa finne et grunnere sted hvor de kunne krysse den, forsatt kun ifort trusa. Forst mer enn to timer senere var de paa plass ved bussen igjen.

I mens de var borte stelte de som var igjen i bussen i stand et baal sammen med de fra lastebilen. De fra lastebilen, 10-12 personer, blant annet flere barn, kunne fortelle at de hadde kjort seg fast og tippet over klokka 02.00 om natta. Siden hadde de sittet paa ei lite oy hele natta, i ausregnet. Saa baalet, noen varme klaer, og coca-te gjorde veldig godt.

Forst litt etter klokka 10 gikk turen videre. Da hadde vi ogsaa med oss de fra "lastebil forliset". De fikk sitte paa til den neste landsbyen. Vel framme der, var det tid for frokost. Vi og noen faa andre ble sittende igjen i bussen for aa spise der. Ikke lenge etter fikk vi beskjed om aa forlate bussen og begynne aa gaa. Noen grunn fikk vi ikke, men siden alle de andre allerede var godt paa vei, labbet vi avgaarde vi ogsaa. Vi gikk og gikk, krysset smaa og store elver og bekker. Turen varte nesten en time. Naar vi omsider fikk tak i noen som snakket engelsk fikk vi vite at bussen maatte krysse ei flere meter dyp elv, og at det var derfor vi maatte forlate bussen. Vi tenkte med gru paa bagasjen vaar som var blitt flyttet tilbake under bussen etter forrige elvepassering. Men haapet i det lengste at de paa bussen hadde vaert saapass fornuftig at de tok inn sekkene vaare.

Det hadde de selvsagt ikke vaert. Naar bussen omsider dukket opp kunne de fortelle at vannet hadde staatt to meter opp paa siden av bussen og at det var bare saavidt de hadde kommet seg over. X-antall timer senere skulle det vise seg at jo, sekken til Tor Erik hadde staatt under vann. 70-75% av alle tingene til Tor Erik var gjennomvaate av brunt solevann. Boker, klaer, sko, det meste var vaatt...

Saa hompet vi videre en stund til. Det varte ikke saa lenge, for med jevne mellomrom satte vi oss fast. Da maatte de ut med stokker og spader for aa faa oss los igjen, men det gikk som regel greit, og etter 5-10 minutter hompet vi videre igjen. Neste store barriere var ei ny elv. Denne gangen ble alle jaget av bussen. Vi ble pent nodt til aa brette buksene opp til laarene, og begynne aa vasse. Vi ventet helt til slutt, baade for aa se hvordan det gikk med de andre, men ikke minst ogsaa for aa skjule vaare "skummamelk-hvite legger" lengst mulig. Det var overraskende stri strom i elva. Enkelte steder gikk det litt braatt ned, men det gikk veldig bra. Liv-Astri hadde et lite nesten uhell, men Tor Erik greide aa holde henne igjen slik at hun slapp aa ta seg en dukkert i solevannet. Bussen kom seg ogsaa helberget over, og etter en stund satt vi igjen paa bussen og ventet paa neste utfordring.

Det skulle ikke droye lenge. Ganske snart stod vi fast i gjorma igjen og denne gangen var det langt verre enn tidligere. Bussen maatte paa nytt tommes for folk, men det hjalp lite. Bussen stod donn fast i gjorma. I flere timer stod vi fast der. Den bolivianske organsiseringen var alt annet enn imponerende. Det var et 30-talls smaakonger og ikke minst dronninger (bestemte indianerkoner) som bokstavligtalt trakk i hver sin retning. Noen samlet litt stein, noen kuttet litt greiner, mens andre dyttet litt for seg selv, og flesteparten stod rett opp og ned og kranglet. Det var ikke enkelt aa vaere strukturert nordmann uten mulighet til aa gripe inn.

Sjaaforen gjorde gjentatte forsok paa aa faa bussen ut av gjorma, men kom aldri lengre enn noen faa meter og hver gang virket det som han kjorte seg dypere og dypere ned i gjorma. Slik holdt de paa et par timer.

Etterhvert gikk det opp for de at denne bolivianske formen for organsisering ikke var spesielt effektiv, og man begynte faktisk aa samarbeide litt. Vi fikk gravd fram hjulene, fylt sporene med steiner og busker, og til sist tok vi oppstilling bak bussen, klar til aa dytte den ut av gjorma. Denne gangen gikk alt saa mye bedre. Med gjormespruten i fleisen greide vi aa faa dyttet bussen ut av verste holet og vi var igang igjen. Vi maatte riktignok lope etter bussen de neste fem kilometrene for bussen torde ikke stoppe igjen, men den hompet iallfall avgaarde igjen.

De neste timene var som en sondagstur aa regne sammenlignet med det vi hadde vaert igjennom. Vi ble riktignok jaget av bussen et par ganger til, og maatte lope etter den noen kilometer, men unngikk iallfall flere storre elvekryssinger.

Klokka 20.04 eksakt kunne vi endelig forlate bussen for siste gang. Da hadde vi knust vaar gamle "bussrekord" fra det jordskjelvrammede Istanbul paa 17 timer med 7 timer og 4 minutter. Den 40 mil lange turen fra Ororu til Uyuni tok oss ikke mindre enn 24 timer og 4 minutter. 15 timers forsinkelse. Selv NSB vil faa problemer med aa slaa den...

 

BOLIVIA: La Paz 16.02.2001
Fra Puno tok vi bussen til La Paz, hovedstaden i Bolivia. Etter å ha krysset den bolivianske grensen stoppet vi i Copacabana og skiftet buss. Det skulle vise seg at det var et hotell som tydeligvis hadde tilbydd seg å kjøre den siste strekningen. Liv-Astri ble litt nervøs da vi kom på bussen og alle bagasjehyllene var fyllt opp med redningsvester, men det skulle vise seg å ha en naturlig forklaring. Etter å ha kjørt en liten stund, måtte alle man ta en redningsvest hver og gå av bussen. Vi ble skysset bort til noen små motorbåter nede ved havnen og bussen ble kjørt ut på en pram og så var vi på vei over sundet.

Det viste seg at dette med bussen var en kjempeide av hotellet, for å kapre gjester i lavsesongen. Damen fra hotellet fikk sikkert med seg halve bussen, inkludert oss. Det var et flott hotell og vi fikk bo der til en billig penge.

La Paz var en by helt etter vår smak og vi likte den øyeblikkelig. Alle fortauene var fylt av boder hvor de solgte alt fra grønnsaker og krydder til badkar og tørkede lamafoster. Det var varer og selgere overalt, men sa du nei takk, fikk du gå i fred.

Tiltross for all "forretningsvirksomheten" over alt, var det en ting som var vanskelig å oppdrive, nemlig mat. Det var mange restaurant-skilt, men de fleste stedene solgte bare øl og til nød en cola. Det eneste man fikk tak i var sprøstekt kylling og chips, men det var det derimot overalt på små gatekjøkken. Det ble mye kylling disse dagene.

En av dagene dro vi til Tiwanaku (Tiahuanaco), som er Bolivias viktigste arkeologiske sted. På Tiwanakus storhetstid gikk Titikakasjøen helt opp hit. Stedet var det religiøse og astronomiske senteret for denne kulturen som dekket store deler av Bolivia, da den hadde størst utbredelse. Vi leide en guide sammen med tre andre og fikk en fin runde på området. Påstandene til guiden var ikke helt troverdig og må nok taes med en klype salt, men i det store og det hele det en fin dag.

Om kvelden dro vi på kino. Det var en billig fornøyelse. Ikke mer enn 15 kr skulle de ha for tre filmer. Etter noen avslappende dager i La Paz dro vi videre med buss til Ororu og Uyuni lenger sør i Bolivia, men det er en helt annen historie.

 
PERU: Puno 13.02.2001
Dersom man ønsker å dra ut paa Titikakasjøen fra peruiansk side, drar man til Puno. Vi synes at byen ellers har lite å by på, utenom karnevalet da... Slutten av februar er karnevalstid i Sør-Amerika og karnevalet eller fiesta'n i Puno er kjent. Vi var så heldige at fiesta'n sammenfalt med den helga vi var i Puno.

Etter at vi hadde returnert fra turen vår på Titikakasjøen, dro vi ut i byen for å se hva denne fiesta'n innbar. Det var ikke småtterier... Tidlig om morgenen hadde paraden begynt og varte helt til midnatt. Det var i alt 71 "foreninger" som hadde kommet reisende fra hele landet, som holdt oppvisninger hele dagen. Det var en del som var ganske slitne på slutten. Det hadde nok gått med en del kokablader i løpet av dagen for å holde ut så lenge. Festlighetene skulle holde på en uke.

Det var en flott parade. Alle sammen hadde vakre kostymer. Jentene hadde korte strutteskjørt og overdelen var dekket av paljetter, perler og glitter og stas. De danset forførende nedover gatene. Mennene hadde store, voldsomme kostymer, også dekket av glitter og stas. De hadde dyrehodemasker eller var kledd ut som de spanske erobrerne. Noen av mennene hadde store gorilladrakter.

Bakerst i hver forening gikk orkesteret. Det besto bare av mannfolk og de spilte på trommer, trompeter, horn og tuba. Både musikken og måten de spiller på er helt spesiell. Trommene går hele tiden, mens trompetene på den ene siden og tuba og horn på den andre, spiller hver sin gang og liksom svarer hverandre og konkurrerer. Ganske spesielt.

Vi sto der som trollbundet i flere timer. Opptoget bølget seg fram og det virket som det var uendelig med folk. Det var nok over 100-150 personer i hver forening. De danset, sang og spilte. Det var helt utrolig. Som kald, innsluttet nordmann blir man helt overrumplet av slik glede og livsutfoldelse av absolutt alle generasjoner sammen. Det var en opplevelse.

 
PERU: Titicaka sjoen 12.02.2001
Paa grensen mellom Peru og Bolivia finner du innsjoen Titikaka. Den er rimelig stor med sine over 8000 km2 og den ligger 3820 m over havet.

Vi hadde meldt oss paa en todagers tur med overnatting hos en lokal familie paa en av oyene. Vi ble hentet paa hotellet kl 0800 og saa bar det ned til havna. Der ventet en baat paa oss og vi var vel en gruppa paa ca 20 da vi la ut fra land, pluss guiden Andres.

Det ble litt slitsom med Andres etterhvert. Han trodde tydeligvis at han hadde en barnehage med seg, og snakket og oppforte seg deretter. Det blir litt problematisk naar du har med voksne mennesker aa gjore, som har reist litt for. Dette forte til at han mistet litt oppslutning etterhvert, kan man trygt si.

Forste stopp var en av de karakteristiske sivoyene vi finner paa Titikakasjoen. Dette er oyer som rett og slett er laget av siv og som flyter. Sivet raatner fra undersiden av oya og hver tredje maaned maa de fylle paa med nytt siv paa toppen. Husene de bor i er flettet av siv og de spiser blant annet siv. Det er veldig mye siv ut aa gaar med andre ord. I dag bor de der hovedsaklig pga turistene og det er dessverre tydelig. Det var egentlig ganske merkelig aa vaere der.

Etter en halvtimes tid dro vi videre. Det tok ca 3,5 timer aa kjore til oya Amantani, hvor vi skulle overnatte. Vi toffet avgaarde paa den blikkstille sjoen og solen straalte fra en skyfri himmel. Livet var herlig!

Paa Amantani ble vi tatt imot av en haug med indianerkoner som alle gjerne ville ha med seg noen turister hjem. Andres fordelte oss utover og tilslutt var det sju igjen, deriblant oss. Vi fikk beskjed om bli med ham, og de siste indianerkonene sto igjen med lange ansikter. Men det var flere som skulle faa lange ansikter. Andres tok oss sju med til et hus og innlosjerte oss alle man paa ulike rom som et vanlig hotel. Da var det nok for Tor Erik, som var ganske klar av hele Andres-fyren allerede. Tor Erik spurte om det ikke var mulig for oss ogsaa aa faa bo hos en lokal familie, siden det var det vi hadde blitt forespeilt. Joda, han skulle ordne det.

Snart smaa sprang vi etter ei lita blid indianerkone over smaa aakerlapper og hoppet over smaa steingjerder. Hun bodde sammen med mannen og datteren Fanny paa 6 aar. De bodde paa et lite smaabruk nede ved sjoen. Det var utrolig vakkert der nede. Solen glitret i sjoen og vinden suste i lovtraerne. Det minnet faktisk om sommer hjemme i Norge.

Da vi kom dit ble vi innlosjert paa et fint rom og fikk etterhvert servert lunsj. Etter lunsj skulle hele gruppen samles paa torget for aa ta en felles eskusjon til et gammelt inkatempel inne paa oya. Det var en fin tur, men det ble raskt kaldere naar sola gikk ned. Da Andres skulle ha oss til aa meditere der oppe, var det nok. Da begynte vi aa gaa ned for det ble helt morkt. Paa veien ned tordnet det og lynet det paa andre siden av sjoen. Det var et fantastisk syn.

Da vi naadde landsbyen var det helt morkt, men vi begynte aa gaa mot gaarden med friskt mot. Da kom det en liten skygge ut av morket. Det var Fanny. Hun hadde tydeligvis ventet paa oss, og etter et lite stykke var vi sjeleglad for det. Ellers hadde vi aldri funnet veien tilbake. Hjemme ventet moren med middag til oss.

Om kvelden var det fest paa samfunnshuset for turister og vertsfamilier. Orkesteret var kanskje litt tamt med sine to blokkfloyter og ene pappeske-tromme, men det holdt dansen gaaende til langt paa kveld. Tor Erik har aldri folt seg saa lang og hengslete som da han svingte seg i dansen med vertsmoren vaar, som naadde ham til navlen.

Neste morgen var det frokost klokken sju og klokken aatte toffet vi videre til neste oy, Taquile. Da vi kom frem gikk vi en times tid for vi naadde landsbyen. Der fikk vi litt informasjon av Andres og kikket litt rundt. Etterpaa besokte vi maanetempelet paa oya.

Saa var det tid for lunsj. Vi var ikke saa veldig sultne og bestilte en pannekake hver. Flere av de andre spiste ordentlig middag blant annet fersk orret. Liv-Astri ble kjempefristet, men det var litt sent. Og senere skulle det bli. Alle de andre var ferdig med baade forrett og middag for Liv-Astri fikk sin usle pannekake og maatte hive den i seg, for vi maatte gaa.

Vi gikk en bratt sti ned til havna paa den andre siden av oya, hvor baaten naa ventet paa oss. Naa bar det strake veien tilbake til fastlandet og Puno. Det innebar en slov ettermiddag paa et solfylt dekk paa Titikakasjoen. Deilig...

 
PERU: Inka Trail 10.02.2001
De gamle inkaene hadde et utall stier som bandt landsbyer sammen. Det nettverket strakk seg over hele inkariket. I dag er de fleste stiene gjengrodd og forsvunnet, men noen stier som forer til Macchu Picchu er satt i stand, blant annet for at vi turister skal faa gaa der de gamle inkaene skal faa gaa der de gamle inkaene en gang vandret. Man kan ta en firedagers trekking tur og ende opp paa Macchu Picchu. Den turen er forholdsvis hard, spesielt den andre dagen hvor man passerer "Dead Womans Pass", men man faar sett mange ulike inkaruiner og vandrer gjennom et stadig skiftende landskap. Det gaar ogsaa an aa ta en todagers tur. Den folger en annen rute og er lettere, men ogsaa her ender man opp paa Macchu Picchu.

Vi bestemte oss for aa ta 4 dagers turen. Den hortes spennende ut. Turen er organisert slik at det er med en guide som gaar sammen med gruppa og forteller om omraadet og ruinene som besokes underveis. I tillegg er deg med en kokk og portere som baerer campingutstyret og maten. Selv baerer du dine egne ting.

Dessverre gikk 4 dagers turen vaar i vasken. Liv-Astri hadde kraftig hoste natten for vi skulle dra, og vi fant ut at det kanskje var litt dumdristig aa legge ut paa en ganske krevende 4 dagers fjelltur. Vi fikk heldigvis byttet til en 2 dagers tur som vi dro paa dagen etter.

Forst maatte vi ta toget i tre timer for aa komme frem til "104 km", der turen skulle starte. Som nevnt tidligere lever og aander Cusco av turistene og dere dollar. Togsystemet har de ordnet slik at det er et turisttog og et lokaltog. Det forste er 10 ganger saa dyrt som det andre. Dette vil jo medfore at de fleste onsker aa ta lokaltoget, men det har de fikset greit. Man maa kunne vise identitetskort paa at man er innbygger i Cusco for aa faa kjope billett til lokaltoget. Saa her er det bare aa punge ut.

Vel, vel... Snart var vi paa plass ved "104 km" og kunne starte turen. Forst maatte vi skrive oss inn og betale avgiften for aa faa gaa inkatrailen. Det var fortgjort og vi var igang. Da begynte det aa ausregne. Gruppa som bestod av oss to, Vincent, en gutt fra Belgia, og guiden Leo, var i lopet av faa minutter ganske saa fuktige tiltross for regntoy, men det er litt av sjarmen.

Vi gikk ikke langt for vi kom til den forste inkaruinen. Der fikk vi en interessant innforing i inkaenes historie av Leo. Deretter la vi avgaarde i regnet oppover fjellsiden og den virkelige turen begynte. Tor Erik var som vanlig rask paa foten, mens Liv-Astri og Vincent kom pesende bak. Helt bakerst gikk Leo og passet paa at alle ble med.

Regnet silte ned og vi gikk og gikk oppover fjellsiden. Etter tre timer kom vi til et overbygg ut fra fjellet. Det gav oss mulighet til aa innta lunsjen under tak. Lunsjen hadde Leo med og den besto av kald kylling, brod, gronnsaker og frukt til dessert. Det var ordentlig godt. Det var flere andre der ogsaa, som sokte ly for regnet en stakket stund.

Det kom en jente en stund etter de andre. Hun var veldig sliten. Det var bare plassen naermest aapningen som var ledig. Hun satte seg der og tok av seg sekken. Det skulle hun ikke ha gjort. Sekken falt utfor kanten og trillet nedover fjellsiden og ingen kunne se hvor den hadde blitt av. Det var flere hundre meter, stupbratt rett ned. Det ble litt oppstyr ja. Det ble til at hun og guiden for gruppa hennes ble igjen og skulle gaa ned og prove aa finne sekken. Det kom nok til aa ta noen timer ekstra. Det var bare aa haape at det ikke ble morkt for den tid.

Vi gikk videre. Etterhvert begynte veien aa flate ut, og vi begynte aa gaa i et landskap som minnet mer om jungel. Det sluttet aa regne og sola tittet frem. Vi passerte en stor, vakker foss der inne.

Etter en stund naadde vi en stor inkaruin. Denne lille byen hadde vaert et forskningsenter for jordbruk. Den bratte fjellsiden byen laa i var dekket av utallige terrasser og i hver terrasse var det ulikt jordsmonn og vekstforhold. Her provde de ut ulike vekster. De hadde aquedukter som forte vannet ned fra fjellet og til terrassene. Det var utrolig flott aa se.

Like ved ruinen var leirplassen vaar for natten. Det var en nedtur aa komme dit. Mitt oppe i den vakre, ville fjellheimen var en stor kafeteria hvor over hundre "fjellvandrere" satt i plaststoler og drakk ol. Heldigvis laa vi litt i utkanten av leirplassen. Om kvelden spiste vi middag sammen med et par fra Chile og to venninner fra Storbritannia som hadde gaatt 4 dagers turen arrangert av samme firma som oss. Det var trivelig. Vi tok tidlig kveld for vi maatte tidlig opp neste morgen. Vi krop inn i teltet under en stjerneklar himmel og alt laa til rette for at morgendagen skulle bli en kjempedag.

Vi ble vekt kl 0400, pakket raskt sammen sakene vaare og spiste frokost. Saa la vi i vei. Vi maatte bare henge i om vi skulle naa "The Sun Gate" og faa se soloppgangen over Macchu Picchu. Da solen steg over ruinene sto hele gruppen under "The Sun Gate" og kunne la seg maalbinde. Vi var utrolig heldige. Ikke en eneste gang tidligere i uken hadde det vaert mulig aa se Macchu Picchu pga taake, og naa laa ruinene der under oss og badet seg i morgensolen. Perfekt!

Etter soloppgangen gikk vi den siste halvtimen ned til selve ruinene. Der fikk vi omvisning med guide. Vi ble tatt med rundt paa hele omraadet og laerte om inkafolkets levesett, samfunnsstruktur, arkitektur og ikke minst religion og astronomi. De menneskene som var knyttet til de to siste omraadene ble ansett hoyest paa den sosiale rangstigen, "the nobel people". De bodde i spesielle deler av byen, skilt fra allmuen. Du ble som regel fodt inn i statusen "nobel people", men om du hadde helt spesielle evner innen andre omraader enn religion og astronomi kunne du faa tildelt tittelen.

Byen var delt i en urban del hvor folk bodde, og en jordbruksdel som besto av mange terrasser. Macchu Picchu var et religiost senter i Inkariket og hadde derfor mange tempel. Bygninger av religios og astronomisk betydning var av best bygningsmessig kvalitet, derfor er det mange bygninger av meget bra haandverksmessig kvalitet her. Det er utrolig i seg selv det at de greide aa bygge en by oppe i de stupbratte fjellsidene.
Etter omvisningen gikk vi litt rundt og kikket selv og slo av en prat med de lokale lamaene som "bodde" der i ruinene.

Over Macchu Picchu stiger et hoyt fjell, Huayna Picchu. Der oppe er det en fantastisk utsikt over Macchu Picchu og omraadet ellers. Det gaar en bratt sti opp som du bruker en times tid paa. Som en avslutning paa den flotte dagen og turen gikk vi opp dit. Det var utrolig flott der opp. Vi satt der i solskinnet og not synet av Macchu Picchu og fjellheimen rundt. Langt, langt under oss fosset elven Urubamba. Det kan bare ikke bli bedre enn dette...

 
PERU: Cusco 10.02.2001
Om kvelden forlot vi Arequipa med nattoget paa vi til Cusco. Lonely Planet'n vaar overbeviste oss om at vi burde kjope Inca class, som var beste klasse. Vi var visst ikke de eneste "gringoene" som hadde lest det, for hele vogna var fyllt av backpackere. Dessverre hadde nok Peru Rail ogsaa lest dette, for billettprisen var usannsynlig hoy. Og ikke nok med det, av en eller annen uforklarlig grunn fikk vi ikke kjope billetter helt frem til Cusco, kun til Juliaca. Vi fikk beskjed om aa kjope nye billetter der. Kan med en gang si at de var minst like dyre. Saa til alle dere som har tenkt dere til Cusco, dra for all del ikke med Inca class. De andre klassene er like bra. Og om mulig ta heller fly. Prisen er den samme som Inca class, litt lavere faktisk, og man sparer seg for 20 timer paa tog.

Paa nattoget var vi saa "heldige" aa faa setene over ovnen. Det hores veldig bra ut i utgangspunktet, men naar man tenker paa at det kun er en ovn i hele vogna og den skal gi varme nok til 50 personer, skjonner man fort at det kunne fort bli vel varmt under setet vaart. Redningen for Tor Erik ble gulvet. Han la seg like godt paa gulvet og sov veldig bra der helt til neste morgen.

I Juliaca maatte vi som nevnt kjope nye billetter. Denne gangen valgte vi en lavere klasse, og eneste forskjellen fra Inca class som vi kunne merke, var den lavere prisen. Turen opp fra Juliaca til Cusco var veldig flott. Sola skinte, og vi kunne sitte aa nyte naturen og dyrelivet fra togvinduet. Lamaer og alpakker, sauer og kyr, alle trasket de rundt i skjonn forening.

Cusco skulle vise seg aa ikke vaere fullt saa harmonisk. Cusco er vel den byen i hele Sor Amerika som har historisk sett mest aa by paa. Inkaenes gamle hovedstad. Den sentrale byen i det mektige inkariket og siste stopp for Macchu Picchu. Dessverre har de fleste turistene oppdaget dette, og Cusco er blitt et valfartssted for turister.

Vi har vaert paa en del turiststeder tidligere og opplevd en del innpaaslitene selgere blant annet i Tyrkia. Men ingenting kunne forberedt oss paa motet med Cusco. Ordet "innpaasliten" er ikke i naerheten av aa beskrive oppforselen til postkortselgere, tobakkselgere, restauranter, skopussere+++ Trakassering er dessverre mer naerliggende. De var overalt, de fulgte etter deg overalt og gav seg aldri. Med en gang du dristet deg ut av hotellrommet var de over deg. Selv ikke inne paa restaurantene fikk du sitte i fred. Vi telte 10-12 stykker som kom inn mens vi forsokte aa spise middag og stakk kort og sigaretter opp i ansiktene vaare. Og dersom man ikke ville ha noe ble det slengt noe dritt etter deg spansk. Det var rett og slett utrivelig. Det er fryktelig synd, for byen Cusco har saa utrolig mye aa by paa, men den er rett og slett odelagt paa grunn av all turismen. Slik steder er ikke noe for oss, saa redningen vaar ble aa dra paa Inka Trail for aa komme oss ut av byen.

 
Reisebrev
1   2   3   4   5
 
 
 
Copyright © 2001 - Jorda Rundt 2001